Cort Adeler - Forskjellige tekster

Seksjon 1 Cort Adeler - Den norske sjøhelt av L. Aas

Seksjon 2 Cort Sivertsøn Adelers Liv og levnets beskrivelse av Peter Benzon Mylius

Cort Adeler - Den norske sjøhelt

L. AAS

 

 

CORT ADELER

 

Den norske sjøhelt

 

 

 

HØVIK BOKHANDEL (A.I. VIG)

-----------------------------------------------

1943

                                        

Digitalisert og bearbeidet av Frank Johannessen - 2013

INNHOLD

 

 

 

                                                                                                          Side

                  I.   Innledning . ..............................................................   7

                 II.   Brevikgutten... ........................................................  12

                III.   I Holland.................................................................   22

                IV.  I Venezias tjeneste ...... ...........................................  82

                 V.   Dardanellerkampene 1654 ......................................  46

                VI.  Kampene om Tenedos ...........................................    53

               VII.  Cort Adeler blir vice-admiral .................................   61

              VIII. Historien om Ibrahim Pasja......................................  67

                IX.   Atter i Holland.........................................................  73

                 X.   Frederik III tilkaller Cort Adeler..............................  81

                XI.   Den dansk-norske flåte etter krigen.........................  92

               XII.   Cort Adelers galeier . .. .. ....................................... 100

              XIII.   Forbedringer og nybygginger ................................ 106

              XIV.  Forholdet til det danske admiralitet ... .. ............ ... 112

               XV.  Krigen og affæren i Bergens havn 1665.

                                   Oppdrag i Holland.......................................  120

               XVI.  Cort Adeler og de Ruyter ..... .. ...... . . . . ..............  186

              XVII. Forretningsmannen og godseieren i Norge ............. 145

             XVIII. Tronskiftet. Griffenfeld og de krigførende makter.. 153

               XIX.  Cort Adeler fører flåten. Hans død og bisettelse ...  162

                XX.  Sjøkrigen fortsetter. Cort Adelers ettermæle . ...... . 172

               XXI.  300-års minnet og monumentavsløringen i Brevik.

                                   Slutning . .. ................................................ .  180

                          Litteratur ...............................................................  187

 

 

 

 

KAPITEL I

 

INNLEDNING

 

Midt under foreningstiden med Danmark dukker det opp en rekke lysende navn sorn forteller at norsk ånd og norsk innsats hadde livets friske kraft. På forskjellige områder kom norskfødte menn til å spille en framtredende rolle i nordisk utvikling. Enkelte grep også inn i begiven-hetenes gang ute i den store verden.

 

Havet har siden vikingtidens eventyrlige kraftutfoldelse alltid hatt en lokkende virkning på nordmenns sinn. Men selvstendigheten gikk tapt, og med den også håpet om en egen norsk flåte i foreningstiden. Intet norsk flagg vaiet over norske skuter i heimlige eller fremmede farvann, og vårt navn var underordnet Danmark i verdens bevissthet. Under sjøfartens mektige framstøt i det 17de århundre, da Europas store nasjoner kjempet en heroisk kamp om

sjømakten, reiste norske sjøfolk ut for å søke sitt levebrød eller drevet av lysten til eventyr og dristig dåd, heder og ære. De seilte oftest under hollandsk, men også under andre lands flagg, hvis de ikke gikk inn i tvillingrikenes fellesflåte under Danebrog.

 

Fra disse norske sjøfolks rekker er det at flere menn hever seg opp til historisk berømmelse. I løpet av snaue hundre år fostret Norge skikkelser som Cort Adeler, Stavangergutten Cornelius Cruys som fikk avgjørende innflytelse på reisningen av Peter den stores nye russiske flåte, Iver Huitfeldt - helten fra det annet Køgebuktslag, til slutt under Den store nordiske krig Peter Wessel Tordenskjold.

 

Det var i hollandsk og venetiansk tjeneste at Cort Adeler vant sitt ry som sjøhelt. Hans egentlige kampplass var det Østlige Middelhav under Venezias mangeårige krig mot tyrkerne. Først i den seinere periode av hans liv knytter skjebnen ham til Nordens historie, mens forholdene medførte at Iver Huitfeldt og Tordenskjold tidlig fikk oppgaver i fellesflåten.

I folkegunst har han i ettertiden ikke fått samme stilling som disse. Mens hvert barn i Norge kjenner hovedtrekkene i Tordenskjolds heltesaga, er Cort Adeler i lange tider kommet nokså meget i bakgrunnen. Samtidens oppfatning har funnet uttrykk i den pompøse latinske inskripsjon som man satte på hans gravmæle i København. I oversettelse sto det her:

           

             "Tyrkerne en skrekk, barbarene en redsel, Candia

              et skjold, venetianerne en mur, hollenderne en heder,

              nordmennene en ære, den danske sjømakt en pryd.

              Nordens underverk."

 

Den beundring som ligger til grunn for en slik inskripsjon, ble bestyrket ved lesningen av det skrift som landsdommer P. Mylius utga i 1740 med tittelen "Cort Sivertsen Adelers Liv og Levnets Beskrivelse", ble benyttet allerede før det utkom i trykken av Ludvig Holberg i hans "Danmarks Riges Historie" i 1735. Den nimbus som Cort Adelers navn fra denne tid hadde fått, fortsatte temmelig usvekket til det nittende århundres kritiske historieskrivning forsøkte å fordunkle glansen av hans ry. Det begynte med professor T. A. Beckers avhandling i Danske samlinger (1869-70-årgangen), og det fikk sin egentlige fullførelse i bibliotekar C. Bruuns "Curt Sivertsen Adelaer. En historisk Undersøgelse" i 1871. Fra dette temmelig omfattende arbeid, spekket med gjengivelser av viktige aktstykker og historiske kildedokumenter, skriver seg den meget urettferdige nedvurdering av Cort Adeler som gjorde seg sterkt gjeldende framover mot vår egen tid.

 

Enerådende ble dog ikke denne oppfatning. Allerede i professor J. A. Fredericias framstilling i Brickas "Dansk Biografisk Lexicon" tas det avstand fra viktige punkter i Bruuns kritikk, og siden er den ene etter den andre av hans uholdbare påstander gjendrevet av forskjellige forfattere. Kommandørkaptein Olav Bergersen som i sitt velkjente verk om Tordenskjold ga uttrykk for en velbegrunnet beundring for Cort Adeler, arbeider nå med en stor bok "Fra Henrik Bielke til Iver Huitfeldt" hvor han behandler tiden fra 1650-1710 og den norske sjømanns innsats i fellesflåtens historie. Ved brevveksling med kommandørkaptein Bergersen har jeg brakt på det rene at han her i det vesentlige deler det syn som er kommet så over-bevisende fram i den danske marinekaptein Preben Holcks store bok om Cort Adeler i Gyldendalskes statelige biografiserie i 1936, selv om han vel sterkere vil understreke hans

betydning som sjømilitær fører og det norske element i Cort Adelers liv og virke.

 

I den populære framstilling som her utgis, er det reaksjonen mot Bruun som kommer til orde. Jeg henviser for øvrig til bokens avsluttende kapitel om Cort Adelers ettermæle og 300-årsminne i 1922, da monumentet i fødebyen Brevik ble reist. I litteraturfortegnelsen vil lesere som har interesse av de forskjellige trykte kilder, finne alt vesentlig som er utkommet om Cort Adeler, hans liv og stilling i samtiden.

 

I en årrekke satt jeg under den vakre kopi av Dragsholm-maleriet som den gang fantes i Sjøkrigsskolens lærerværelse på Horten. Jeg fattet interesse for den gamle sjøhelts historie og skrev også et par artikler om ham og Iver Huitfeldt. Det er mitt håp at denne boken må spre litt kjennskap til en skikkelse i vår historie om hvem professor Oscar Albert Johnsen med rette sier at han "vedblivende må regnes som en av de eiendommeligste og merkeligste menn vårt land har frambrakt i foreningstiden".

 

Med vanlig elskverdighet har universitetsbiblioteket utlånt til meg alle de bøker og skrifter jeg har ønsket. Fra postekspeditør Rolf Albretsen, som har æren av initiativet til reisningen av Cort Adeler monumentet i heimbyen Brevik, har jeg fått låne alle aktstykker og avisutklipp om denne sak, avsløringshøytideligheten og feiringen av 300-årsminnet. Kommandørkaptein R. von Krogh har vært så vennlig å gjennomse boken i korrektur. Jeg nytter her anledningen til å takke for hjelpen.

 

Høvik, sommeren 1948.

 

                                                                                                                      L. Aas.

 

 

 

KAPITEL  II

 

BREVIKGUTTEN

 

Brevik har fått sitt navn av den brede viken som dannes av indre havn og kanalen. Byen ligger på sørspissen av halvøya mellom Langesundsfjordens armer Frier- og Eidangerfjorden. Med sine vel to tusen innbyggere, sitt kuperte terreng, sine bratte og smale gater og mange små trehus er det i dag intet særlig imponerende byanlegg. Men Brevik har en gammel og livfull historie fra de hvite seils dager i vårt lands sjøfartssaga. Skipsfartens sentrale plass i byens utvikling har fått et symbolsk uttrykk i de staselige skipsmodeller fra Breviks

gamle kirke, to flott utførte krigsfartøyer, som vi nå kan beundre på Bygdøy Folkemuseum. I to hundre år var Brevik seilskutenes by, et sjømannsmiljø hvorfra ungdommen dro ut på de blå bølger, og hvor gamle skippere fant en trygg havn i koselige, hvitmalte hus, når  alderdommen og gikten tvang dem til å søke hvile etter mange spennende langfarter.

 

Det tidlige Brevik brente totalt ned i 1761, og omtrent intet står igjen av den opprinnelige bebyggelse. Man vil da også forgjeves lete etter mange synlige minner fra den tid da byen (den gang bare et lite handelssted) fostret sin mest berømte sønn Cort Adeler, sjøhelten fra tyrkerkrigene, admiralen som foresto gjenreisningen av fellesflåten under våre første ene-voldskonger i dansketiden. I 1922 da byen feiret 300-års jubileet for Cort Adelers fødsel, avslørte man dog en minnestøtte med sjøheltens portrett.

De skriftlige kilder om det gamle Brevik fra Cort Adelers tid flyter da også meget sparsomt. Stedet er utvilsomt vokst fram som et sentrum for bondehandelen i Eidanger og Bamble sokn. Her som i Langesund har det sikkert også vært drevet atskillig fiske. En viktig rolle spilte det naturligvis at her lå den første gode havn innenfor fjordgapet med et godt oppland i de  omliggende distrikter. Skiensvassdraget var da som nå et av Sør Norges store transportårer for tømmeret fra Telemarkskogene. Det gamle Bratsberg amt var som helhet langt mer et skogdistrikt den gang enn i våre dager, og trelasten var gjenstand for stor og stigende etter-spørsel.

Særlig var det hollenderne som dominerte handelen på Skiensfjorden. De store oppdagelser, de nye handelsruter, Hollands økonomiske maktutvidelse som sjøfartsnasjon skapte et enormt behov for tømmer, bord og trevirke til skipsverftene. Tidlig hadde hollenderne seilt langs den norske kyst, undervegs til og fra Østersjølandene hvor de drev en utstrakt handel. I det 16de århundre vokste den direkte forbindelse rned Sør-Norge sterkt fram. Eiken som lokket dem flere steder på Agder siden, var det ikke stort av ved Skiensfjorden, men furutømmeret var

også sterkt etterspurt, og sagbrukene oppover fjorden hadde travle dager. Mens tømmerfløtingen stod på, når Ulefoss-brukene gikk og utskipningen av trelasten til Holland foregikk i sommerhalvåret til utover høsten, kan vi forestille oss hvilket liv det må ha vært alle steder. Hollenderne var årvisse gjester. De seilte av sted med trelasten og: kom tilbake med forskjellige småvarer. Ladestedene Porsgrunn, Brevik og Langesund utviklet seg til å bli

viktige eksportsteder for trelasten. Men norsk skipsfart av betydning for distriktet var det ikke tale om før ut i 1670-årene. Hovedtollstedet var under Cort Adelers oppvekst fremdeles Skien, men i l650 ble det forflyttet til det gunstigere beliggende Porsgrunn. Det var ikke bare det store tømmeret fra de indre Telemark distrikter hollenderne trengte til sine fartøyer og vindmøller. Det var også stort behov for trelast av mindre dimensjoner til utbygginingen av de svære hollandske diker, og her var Brevik tidlig en viktig utskipningshavn. Et lite samfunn

av strandsittere og handlende av bondeætt samlet seg på stedet, i 1601 ca. 200 mennesker, under Cort Adelers oppvekst vel ennå mindre. Den bymessige bebyggelse har rimeligvis utviklet seg noe tidligere enn i Porsgrunn og Langesund, men det var sikkert små og primitive forhold i de trange gatene mellom knausene og nede ved kanalen. Trelasthandlerne hadde gårdsbruk knyttet til sine heimer, det var fjøs og husdyr like i nærheten av gatene.

Til dette eiendommelige norske miljøet fra Langesund og Brevik oppover til Skien i  1600-årene er Cort Adelers slekt nøye knyttet.

Det har lenge hersket stor usikkerhet i tradisjonen om hvorledes våre sjøhelter trådte fram. Kommandørkaptein Olav Bergersen har i sitt store verk om Tordenskiold ryddet grundig opp i legenden om dennes barndom og oppvekst i det gamle Trondheim. Men så famlende er bevisstheten om foreningstidens historiske fakta hos mange at avsløringen av minnestøtten for Iver Huitfeldt på Thronstad i Hurum i 1937 ble referert i mange av våre aviser med vakre ord om at dette kastet glans over sjøheltens fødested, som jo vitterlig er Halden ! I kommandør-kaptein P. F. Gjødesens gamle Iver Huitfeldt-skrift av 1885 framheves det at "det er en ægte dansk slægt der skjød et herligt skud og ikke en fremmed der kun tilfældigt kastede glans over landet" Iver Huitfeldt som "dansk hædersminde" og skudd på en gammel dansk adelsfamilie går praktisk talt igjen i alle framstillinger som våre naboer i sør har gitt av helten fra det annet Køgebukt-slags liv og dåd. Vi vet saktens at Huitfeldt-slekten som har gjort en så navnkundig innsats i norsk historie, er av dansk opprinnelse, men også at Iver Huitfeldt er fjerde generasjon av slektens norske linje, at han er født og vokset opp i Norge, ble eier av Thronstad gård og var bosatt i Norge hvor han hadde sitt lengste virke'. I familiens gravsted ved Hurum kirke hviler hans sarkofag på norsk jord.

Om Cort Adeler er det naturligvis også blitt framholdt at han var dansk admiral. Vi vet jo at han gjorde sitt livs avsluttende innsats i den dansknorske flåte, hvor "boet er felles og hvor Danebrog vaiet over danske og norske uten forskjell". Det er dog ikke egentlig blitt påstått at han var av dansk opprinnelse. Derimot har det dannet seg en besynderlig historie om at hans familie er kommet fra Holland. Rimeligvis skriver dette frasagn seg først fra den danske professor Tyge Becker som i en artikkel i "Danske Samlinger" (1869) søkte å redusere Cort Adelers minne og berøve ham den nimbus historien har gitt ham. påstanden ble gjentatt i

bibliotekaren Chr. Bruuns Cort Adeler bok som Gyldendalske utsendte i 1871. Bruun måtte riktignok tilføye at det egentlig ikke var gitt noen historisk hjemmel for denne meddelelse "måske er den riktig", sier han, "men hittil er det ikke funnet et eneste bevis derfor", hvorpå han noen år seinere i "Danske Samlinger" refererte en korrespondanse med P. A. Leupe i Haag som gir sin fantasi fritt løp og endogså forsøker å gjøre Cort Adelersmor Dorthe Nielsdatter til hollender - svarende til Doortje Nicolaasdochter, mindre kunde ikke gjøre det !

Dette oppspinn har dog vært seiglivet nok. Det går igjen i Salmonsens Konversations Leksikon med en forsiktig tilføyelse ",etter sigende" og forunderlig nok også i vårt nyeste Aschehougs Konversasjons Leksikon av 1939. Påstanden går i korthet ut på at Cort Adelers far var en hollender fra Hoorn ved Zuidersjøen, innkalt av Christian IV for å drive saltverket i Langesund. Dette må vel sies å være gjendrevet tydelig nok av S. H. Finne-Grønn i "Per-sonalhistorisk Tidsskrift" allerede i 1920 i en framstilling av "Fabelen om admiral Cort Adelers hollandske extraktion". I et brev datert Skien 9de juni 1614 skriver  saltverksfor-valteren i Langesund Peder Jensen Finde som hadde hatt stillingen siden 1602, til "sin tilforladendis gode venn" lensherren i Bratsberg, Alexander Rabe v. Papenheim, "at jeg nu til førstkommendes juledag maatte aff denne bestilling forløses, thi jeg den icke længer kand forestaa for min skrøbeligheds schyld". Som avløser i stillingen anbefaler så lensherren til stattholderen en mann ved navn Søfren Jensen, tidligere v. Papenheims foged 8 år i Vembe (Skiptvedt og Spydeberg) i Smålenene, deretter et par år byfoged i Skien. At han gjerne ville bort fra denne stilling kan være rimelig nok, for den var så dårlig lønnet at det ofte var vanskelig nok å finne habile ansøkere - en gang stod den også ledig en kort tid, da ingen meldte seg.

I 1614 ble da Søfren Jensen forvalter ved saltverket i Langesund. Noen innkallelse fra Hoorn i Holland er det ikke tale om, og det sannsynligste er vel at han har vært av norsk opprinnelse. Ved saltverket på Langøya i Langesund ble han personlig ikke lenge, for vi ser av Bratsbergs lensregnskaper i 1621 at han omtales som "forhen skriver" og var da flyttet fra Skien til Brevik, hvor han ble boende helt til sin død i 1649. I Brevik drev han trelasthandel. Det framgår av et dokument som er bevart, at han den 15de juli 1629 fikk bevilling av lensherren

Eiler Urne til å sette opp et sagbruk i Solumsfossen i Drangedal. Om Søfren Jensen kan ha vært gift tidligere vet vi ikke, men da han var i 40-års alderen inngikk han i alle fall ekteskap med Dorthe Niels-datter som kom til å overleve ham atskillige år. Vi vet at hun bodde som enke i Kragerø helt til 1686. Av Søfren Jensens barn med Dorthe Nielsdatter kjenner vi med sikkerhet to sønner, den eldste admiralen Cort Adeler, den yngre Niels Søfrensen Adeler, også født i Brevik, seinere amtmann i Bratsberg. Cort Adeler hadde også en yngre søster, Sofie Søfrensdatter, om hvem vi vet at hun ble gift i Egersund med Jørgen Jensen Trane.

Hva navnet Adeler angår, så ser vi at det ble opptatt både av admiralen og amtmannen. Finne-Grønn har ment at det meget vel kan være dannet av det norske Ørn-navnet som var et vel-kjent familienavn ved Skiensfjorden og i Telemarken på 1600-tallet. Han tenker seg mulig-heten av at Dorthe Nielsdatter kan ha tilhørt slekten Ørn, og at navnet Adeler kanskje skriver seg fra henne.

Curt Sivertsen Adelaer, slik pleide admiralen selv å kalle seg, ble født i Brevig den 16de desember 1622. Vi vet lite om hans barndom, men kjenner ganske godt den lille norske verden han vokste opp i. "I de første ungdomsår," sier Preben Holch i sin bok om Cort Adeler, "var havnen og skipsverftet ved Brevig hans naturlige tumleplass. Faren var jo trelasthandler, og barndomshjemmet lå opp til selve  havneplassen og alt hva der hørte til skipsbygging og skipsutrustning, ble sønnen hurtig fortrolig med. Han kjente tømmerets tilblivelseshistorie like fra treet sto på roten til det etter hugst og fløting gikk gjennom elvens sagbruk for å ende på lagerplassen". Kjennskap til trematerialer og skipstømmer, seil og fartøyer fulgte ham hele livet gjennom og ble av vesentlig betydning for hans innsats i felles-flåtens historie. Vi kan lett forestile oss hvorledes han som ung gutt i Brevik må ha stått på bryggen eller hengt over skipenes relinger og lengtet ut mot det store lokkende eventyr som havet bød på. Hollenderbåtenes ankomst om våren etter stille vintermåneder, handelslivet som blusset opp på havnen og bryggen, innskipningen av tømmer og bord, det fremmede språket som lød i de trange gatene, handelsfolk, skippere, og matroser ombord i båter som kom og gikk utover sommeren til langt på høsten, det må alt ha fylt Cort Adelers barneår med sin selsomme blanding av virkelighet og broket romantikk. Han har sikkert tidlig ønsket å komme ut til det land som alt dette merkelige og fremmede kom fra til Holland med sitt sagnomspunne sjømannsry og sin flåte som seilte på alle hav. Heime fikk han den oppdragelse og undervisning som tiden bød på,. Den livlige eventyrlystne Breviksgutten var sikkert tidlig klar over at sjøen skulde, bli hans framtids element. I 15-års alderen ble han sendt til Hoorn i Holland for å lære navigasjon og matematikk, for kort etter å bli opptatt som adelborst (sjøkadett) i den hollandske marine.

 

                                                               KAPITEL III

 I HOLLAND

 

Hollenderne hadde overtatt arven etter spanjolene og portugiserne som verdens første sjøfartsnasjon. Etter frihetskampen mot det spanske herredømme vant det lille folket en makt og anseelse som står for ettertiden som et av historiens eventyr. Både i åndelig og materiell kultur fikk Holland et oppsving som aldri før. Hollenderne drev en utstrakt sjøhandel i Europa så vel som ute i sin ostindiske koloniverden. Det hollandske flagg så man overalt, og en

berømmelig innsats i oppdagelsenes historie og i handelens utvidelse hadde gitt nasjonens sjøfolk et stort ry. Hollenderne var læremestre for de andre folk til sjøs, og ikke minst fra de nordiske land reiste mange ut for å gå i hollandsk tjeneste, både i handelsflåten og i marinen. Det gjelder alminnelige sjøfolk i underordnet stilling så vel som unge offisersemner, hvis navn siden lyser i sjøkrigens historie. Flere av de seinere engelske flåteførere hadde lært

meget av hollenderne, franskmennenes berømte Jean Bart gjorde i sin ungdom tjeneste ombord i de Ruyters staselige flaggskip "De Syv Provinser", den danske admiral Niels Juel og riksadmiralen Henrik Bjelke var begge hollendernes elever i yngre år. Og alle historielesere husker hvorledes Peter den store seinere gikk i lære på verftet i Amsterdam.

Det var derfor ganske naturlig for den unge Curt Sivertsen å søke til Holland da han ønsket å vie sin framtid til sjøen. I den hollandske marine var tidens mest fremragende admiraler og de beste kapteiner og skipsbesetninger. Det hendte da også ofte at tidens dansk-norske flåte sendte bud til Holland når den trengte hjelp av erfarne sjøfolk, og ikke sjelden viste det seg da at disse var av norsk nasjonalitet. Ved tilskudd fra forskjellige land var den hollandske sjø-mannsstand så tallmessig rik at den til krigsberedskap og krigsførsel kunde avse både  mannskap og fartøyer til andre - det forekommer ofte, snart i nordiske farvann, snart i Middelhavet. Den hollandske innflytelse merkes for øvrig i samtiden på mange områder - på handels- og krigsfartøyenes form, på skytset og utrustningen, i sjømannskapets detaljer og ikke minst på språket. En mengde ord og uttrykk som den dag i dag er internasjonalt gangbare i sjømanns - og marinespråket, har sin rot i hollandsk, og langt flere var det jo i de hvite seils dager, ikke minst her i Norge og i Danmark.

Befalingsmennenes utdannelse i Cort Adelers ungdom foregikk ikke på regulære sjøkrigsskoler. Kadettkorps med kombinert teoretisk og praktisk undervisning fikk man først seinere. Den gang hadde man enkle navigasjonskurser i land og så hele den praktiske utdannelse ombord under direkte tilsyn av eldre sjømenn. Enkelte av tidens sjøoffiserer hadde da også bare en tarvelig dannelse, men det forekom jo også ofte at unge menn av god stand, til dels av adelig byrd og med utmerket oppdragelse, søkte sitt virke i marinen.

 

Den unge Curt Sivertsen hadde sannsynligvis fått en del privatundervisning i de  grunn-leggende fag heime i Norge, og vi må anta han har hatt god anledning til å lære å uttrykke seg på hollandsk før han drog ut. Det var som nevnt til Hoorn han kom, en driftig liten kystby ved Zuidersjøen. Innbyggerne drev dels med skipsfart og skipsbyggeri, dels med fiskeri. Mange uforferdede sjøfolk hadde sin heim her. Og stedet har fått varig ry i oppdagelsenes historie. Abel Tasman, oppdageren av Tasmania, utgikk fra Hoorn. Likeså Shouten som første gang seilte om Sør-Amerikas sørligste spiss på ildlandet. Han oppkalte det også etter sin fødeby  -  Kapp Hoorn.

Hoorn ,ble som en ny heim for den unge norske sjøgutten. Miljøet var fremmed, forholdene større enn heime i fjorden. I Brevik har han vel ikke kommet lenger ut enn til Langesund og Langøya sammen med faren. Som l5-års gutt opplevde han i Hoorn noe av det han hadde drømt om heime. Hit kom staselige fartøyer etter langfart ute i den vide verden, her så han fregatter og sjøfolk fra forskjellige land, her arbeidet verftet for å tilfredsstille kravet om stadig nye båter. Selv strevde han flittig med sin navigasjon og sin matematikk. Skips-

konstruksjon hørte sikkert også med til fagene - innsikt på dette område kom til å spille en stor rolle for Cort Adelers seinere arbeid i den dansk-norske flåte. Under læretiden ombord fikk han uten tvil stifte bekjentskap med sjømannslivets første hardhendte påkjenninger. Vi har jo «adelsburser» også i dansk marine, og Iver Huitfeldt som tilhørte et av de første kultl av den navigasjonsskole som Christian V opprettet etter den skånske krig, begynte sin sjømanns-karriære i denne egenskap. Felles for disse adelsburser var det vel at de under sin "1ærlingtid" måtte gjøre matrostjeneste ombord for å lære sitt yrke fra grunnen av. Straffene, selv for mindre forseelser, var strenge, og skipskosten var ikke alltid smakelig for mer eller mindre forvente gutter, men denne skole bidrog saktens til å oppdra hardføre sjøfolk.

Cort Adeler måtte i sitt krigerliv tåle mange strabaser. Han utviklet seg tidlig til å bli en kraftig sjømann, herdet til framtidens oppgaver. Som 17-årig adelborst kom Cort Adeler midt opp i et av de store oppgjør mellom den hollandske og den spanske flåte. Det var det berømte sjøslaget ved Dünerne (the Downs, hollandsk Duins) den 21de oktober 1639, hvor  hollendernes store admiral Marten Harpertszoon Tromp fullstendig knuste spanjolenes flåte. Det fortelles at mange norske og danske sjøfolk var med i slaget. Den seinere riksadmiral

Henrik Bjelke deltok også som kaptein. Enkeltheter under slaget er lite kjent, men dets virkninger var avgjørende. Mange har da også trukket sammenlikninger med Sir Francis Drakes seier under dronning Elisabeth over den store, spanske armada. Tromps benyttet den gunstige vind i Den engelske kanal og angrep uventet den overraskete fiende hvis slagorden kom i forvirring. Kastiliens flaggskip rente på grunn, mange andre fartøyet av den store flåtestyrke strandet, enkelte ble ødelagt av de hollandske brandere, og bare et fåtall reddet seg inn til Dunkerque. Det oppgis at spanjolene mistet over 40 skip og syv tusen mann. Etter dette knusende nederlag maktet ikke Spania på lenge å reise en ny angrepsflåte. Begeistringen i Holland var stor, og seieren fikk vidtrekkende betydning for den hollandske flåtes prestisje. Den vakte en nasjonal selvfølelse som virket ansporende til ny innsats. Den berømte hollandske sjøkrigshistoriker de Jonge, forfatteren av "Geschiedenis van het Nederlandsche Zeeweesen" legger da også stor vekt på "Slaget ved Dünerne". 

En slik krigsopplevelse har sikkert gjort et varig inntrykk på den unge Cort Adeler. Ved selvsyn fikk han iaktta utviklingen av den hollandske sjømakt, og beundring for hollenderne fulgte ham siden i livet. Vi kan dog lett tenke oss at han i den tid som fulgte fant utsiktene til avansement temmelig små i den hollandske heimeflåte, hvor så mange unge ærgjerrigheter stredes om plassen. Mylius forteller i sin "Liv og Levnets Beskrivelse" om Cort Adeler, at

han allerede i 1640 tok tjeneste som "konstabel" på et hollandsk armert skip som seilte på Middelhavet. Kapteinens navn oppgis å være Johan Reiersen, og den norske klang fikk i sin tid P. A. Munch til å anta at mannen måtte ha vært av norsk nasjonalitet. Bruun mener derimot at nevnte kaptein har vært identisk med en hollandsk skipper Claes Reyersz på

"Abrahams Offrande", men det sannsynligste er vel som Preben Holck oppgir at det var med det hollandske skip "St. Joris", ført av kaptein Harmen Reiersen. Cort Adeler reiste på Middelhavet de følgende år. Han ble forfremmet til løytnant, og under de vekslende tokter i Middelhavet i venetiansk tjeneste har han sikkert avlagt tydelige bevis på dyktighet og mot, for Mylius beretter at Reiersen innen sin død i 1645 anbefalte ham som sin etterfølger, og

at Venedig betrodde den 23-årige nordmann stilling som kaptein. Reglene for en slik forfremmelse var meget strenge hos venetianerne. Det krevdes minst en alder av 25 år, fem års tjeneste som underbefalingsmann, dertil en avlagt prøve for to eldre kapteiner under tilsyn av en representant for admiralitetet. Den unge Curt Sivertsen hadde jo som adelborst fått en god sjømannsutdannelse, men han manglet et par år på den foreskrevne alder, hadde seilt de fire år på Middelhavet som konstabel og var først nylig blitt løytnant. Det gjenstod altså atskillig på den rette alder og tjenestetid.

Da fartøyets leietid løp ut, seilte den unge kaptein tilbake til Holland, og Mylius forteller at han nå i 1646 benyttet anledningen til å søke orlov for å reise på besøk til Norge, rimeligvis for første gang siden han drog ut som 15-års gutt fra Brevik. Heime var det neppe så mange forandringer. Begge foreldrene var fremdeles i live, bosatt i Brevik. Men selv hadde han forandret seg meget. Det var en erfaren kaptein, allerede med mange krigsopplevelser som kom heim, og vi kan tenke oss at han hadde atskillig å fortelle ute fra livet til sjøs i nord og i sør. Men etter en tids opphold heime måtte han tilbake til Holland igjen. Faren døde bare tre år seinere, men rnoren har vel gjennom frasagn kunnet følge sin sønns voksende ry i den fremmede krigsverden nede ved Middelhavets kyster i den tid som kom.

Etter tilbakekomsten til Holland inngikk Cort Adeler ekteskap med en hollandsk pike ved navn Engeltje (i den latinske form Angelica Sophronia). Deres bryllup stod i Hoorn, og det er vel rimelig å anta at hun var fra denne by. Merkelig nok kjenner vi ikke hennes etternavn, og når Mylius forteller at hun var i slekt med den store hollandske admiral Martin Harpertszoon Tromp, seierherren fra slaget ved Dünerne, har man ikke kunnet bekrefte dette gjennom andre kilder. Det synes også lite sannsynlig at det kan ha vært noe nært slektskap, for i så fall skulde man tro at den innflytelsesrike admiral kunne ha banet vegen for sin slektnings karriere i den hollandske marine. Vi vet lite eller intet om hvorledes Cort Adeler ble kjent med sin Engeltje, og noen anledning til å utsmykke hans biografi med en romantisk kjærlighetshistorie byr ikke kildene oss. Noe langvarig ekteskapelig samliv ble det heller ikke tale om - som så "mang en sjømanns brud" måtte den gode Engeltje tidlig skilles fra sin mann, hvis skjebne førte ham langt bort fra det fredelige Hoorn. To sønner vet vi dog at Cort Adeler hadde i sitt korte ekteskap med henne. Den eldste, Sivert Adeler, ble født i Hoorn i 1647 og kom i 1663 til Danmark hvor han i 1667 ble kaptein i marinen. Han førte fregatten "Færø" på tokt til Trankebar, kommanderte seinere "Dansborg" og døde i 1683 ombord på fregatten "Den flyvende Ulv" ved "Kapp det gode Håp". Den yngste av sønnene, Johannes Adeler, døde ganske ung.

Da Cort Adeler hadde fylt sitt 25de år, ble han kaptein på et annet fartøy, "Groote St. Joris" (San Giorgio Grande), og med dette gikk han inn i venetiansk krigstjeneste. I de 12 på-følgende år er hans navn knyttet til historien om venetianernes forbitrete kamp mot sin gamle fiende - tyrkerne. Det er en eventyrlig tid, rik på dramatiske begivenheter og merkelige opp-trinn. Disse kampårene er da også den avgjørende periode i Cort Adelers liv, den som først har skapt glansen om hans skikkelse.

  

                                                               KAPITEL IV

 

I VENEZIAS TJENESTE

 

Når man i dag tenker på Venezia stiger det fargerike bilder opp i fantasien' Vi ser byen i et romantisk skjær som et eventyr av gamle marrnorpalasser, kanaler og bruer, med glans fra hav og himmel og lysvirkninger i Turner-malerienes praktfulle stil. Vi drømmer om St. Marcos- og Dogepalassets kunstskatter, skulpturer og søylelader og minnes trekk fra den dramatisk bevegete historie som "Adrias stolte dronning" gjemmer fra mange slekters begivenhetsfylte fortid. Kanskje husker vi også Kristofer Randers' ord:

 

                        "De sang om din svunne storhet

                        du havets beherskerinne,

                        om blodige dysters seire

                        der ble til et bleknet minne -

                        om bølger, der sorgtungt skvulper

                        om øde Palassers Prakt,

                        og saler hvis vegger hvisker

                        om fortidens verdensmakt''

 

Ja, engang var Venezia saktens en verdensmakt av rang. Byens heroiske tidsalder begynte i korstogstiden og fortsatte ned gjennom middelalderens århundrer, da verdenshandelens fulle tyngde gikk over Middelhavet. Det var forbindelseslinjer til Østen med dens krydderier og andre ettertraktede varer som venetianerne formidlet til Mellomeuropas og Nordens byer, hvor det store Hansaforbund overalt utstrakte sin makt. Sjøvegen rundt Afrika til India og seinere de store oppdagelser i den nye verden skapte et brudd i de gamle handelsbaners system, innarbeidet gjennom middelalderen. Atlanterhavet fikk en ny og uanet betydning. De spanske og portugisiske havnesteder, framfor alt Lissabon, kom sterkt i forgrunnen som verdenshandelens viktigste knutepunkter. seinere overtok hollenderne og englenderne hovedrollen, Amsterdam og London kom fram i første rekke. Under denne utvikling mistet Venezia meget av sin betydning som "havets beherskerinne", men den minnerike by fortsatte dog å ha sin dominerende plass i handelen på Middelhavets kyster.

 

I lange tider hadde Venezia stått i skarpt konkurranseforhold til Genua i Italia og nedarvet fiendskap til tyrkerne som målbevisst forsøkte å fortrenge venetianerne fra det indre Middelhav i øst. Atter og atter har Venezia tatt kampen opp mot tyrkerne, og i det store Lepanto - sjøslaget i 1571 hvor Juan d'Asturia i spissen for den spansk - italienske flåte beseiret tyrkerne, tok de venetianske galeier en virksom og ærefull del. I 1573 mistet dog

venetianerne Cypern, og i tiden etter 1600-tallet hadde Venezia bare en av sine tidligere større besittelser og støttepunkter i det østlige Middelhav tilbake. Det var den store Øya Kreta som ved sin ypperlige beliggenhet behersker Egeerhavet. Fra Kretas havnesteder dirigerte venetianerne sin utstrakte handel på Hellas, Lilleasia, Syria og den østlige verden. For å beskytte sine vitale interesser hadde Venezia Kreta under bevoktning av sin flåte. Tyrkerne anså dette som en trussel mot Konstantinopel. De hadde lenge traktet etter besittelsen av den

viktige Øya, og i årenes løp hadde det forekommet mange rivninger med kapringer av handelsskip og gjensidige overgrep.

 

Vinteren 1644-45 gikk det rykter om at tyrkerne foretok store rustninger og forberedte seg til krig. Man trodde dog heist at det gjaldt en straffeekspedisjon mot Malta-ridderne for et overfall på Rodos, hvor de hadde tatt en tyrkisk prins til fange. Uten forutgående krigs-erklæring landet tyrkerne ved Gogna på Kreta sommeren 1645 med 60 000 mann, den gang selvsagt en veldig hærstyrke som ble overført av ikke mindre enn 348 større og mindre

transportfartøyer. Angrepet kom temmelig overraskende, og det lyktes da også for tyrkerne ganske hurtig å sette seg i besittelse av det meste av øya med de viktige Caneafestnings-anleggene. Fra havnen her forberedte de angrepet mot Suda-festningen på Candia - øyas nordkyst. Venetianerne klarte å unnsette festningen med sin flåte, mens et angrep som deres admiral Morosini forberedte mot tyrkerne ved Canea måtte innstilles på grunn av storm.

 

 

Venezia hadde straks søkt om støtte fra det kristne Europa. De nye sjømakter Holland og England hadde ikke noen interesse av å hjelpe venetianerne i å opprettholde sitt gamle handelsvelde i Middelhavet. Frankrike og Spania ytet bare sparsomme tilskudd til Venezias krigsførsel, og den støtte som kom fra paven, Toscana, Malta og Neapel, var ikke effektiv nok. Den kom også for seint til å redde Canea. Venetianerne var ikke tilstrekkelig sterke

til å åpne et vinterfelttog mot Kreta, og tyrkerne kunde til og med trekke sin flåte tilbake og overlate Øya til en besetning på 10 000 mann. De rustet seg til en ny større offensiv den kommende vår. Den viktigste oppgave for den venetianske flåte ble da å forsøke å foreta blokade av Dardanellene for å hindre tyrkerne i å iverksette sine angrepsplaner og sende de nødvendige transporter og forsyninger til Kreta.

 

Både tyrkerne og venetianerne anvendte i stor utstrekning galeier i sin sjøkrigsførsel. Den gamle, tradisjonsrike båttype som hadde gjort en så viktig innsats i Lepanto-slaget, var fremdeles i full hevd i Middelhavet. Det var lettflytende, ofte kunstferdig og elegant bygde skip, med lange og smale skrog, drevet av svære årer som ble rodd av rekker av slaver for hvert årepar. Under toktet var slavene fastlenket til sine plasser. Over dem var det utspent seilduker, og årene hadde bestemte håndtak og grep for hver av dem; de trakk i stående stilling under kommando. Armeringen var anbrakt for og akter i kastell og skanse, soldatene var under kamp oppstilt på brodekket. Galeiene førte også seil som ble heist når vinden var gunstig. De egentlige orlogsfartøyer - de større seilkrigsskip - måtte venetianerne leige. Og her var det at de hollandske rederier var i stand til å dekke et viktig behov med sine armerte handelsfartøyer hvis besetninger gjerne var øvete matroser, som tidligere kanskje ofte hadde prøvd en dyst med kapere og sjørøvere. Tyrkerne på sin side fikk forsterkninger både fra Egypt og de nord- afrikanske barbareskland. Selv bygde de også større krigsskip, især etter at venetianerne hadde fått de fleste kristne land til å motsette seg forhyring av sine båter til "den vantro fiende". Det framgår stadig av den vekslende krigsførsel at det falt vanskelig å skape et virkningsfullt samarbeid mellom de høyst forskjellige orlogsskip og galeibåter som hver hadde sine krav til vindstyrke og værforhold.

 

En venetiansk adelsmann, utnevnt av senatet for en 3-års periode og utstyrt med utstrakt myndighet, kommanderte den samlete flåte. Han førte tittelen av Capitano generale og ledet også landkrigsførselen på Kreta, fortene og havneanleggene på de mindre øyer og blokaden mot Dardanellene. Den vanskelige forsynings- og transporttjeneste var derimot underlagt de heimlige myndigheter i Venezia. De enkelte eskadrer og grupper av flåten stod under admiraler. Også til disse stillinger valgte man venetianske adelsmenn - det var en ære å få tjenestegjøre i republikkens flåte, og de aristokratiske familiers nære forhold til marinen bygde ofte på gamle tradisjoner.

 

Det var som nevnt i egenskap av kaptein på det av republikken leide hollandske orlogsfartøy "Groote St. Joris" ("San Giorgio Grande") at Cort Adeler i 25-års alderen atter gikk inn i venetiansk tjeneste. Det var ikke en alminnelig skippers stilling - Venezia krevde en sjømilitær utdannelse av kapteinene på de armerte skip som stilte seg til tjeneste. Cort Adeler hadde militær kommando over fartøyet med besetning og armering foruten ansvaret for navigeringen. Men soldater som ble beordret ombord, stod naturligvis under sin avdelings offiserer. De venetianske sjøoffiserer var jo i alminnelighet utdannet i galeitjenesten, ombord på orlogsskipene var det de fremmede kapteiner som hadde erfaringen. Disse deltok også i krigsrådet og kunde uten tvil oppnå stor innflytelse. Dette framgår da også med stor tydelighet av Cort Adelers historie de år som følger. Hans venetianske attester har ikke bare sterkt rosende uttalelser som viser oss hans sjømannsdyktighet, de er også tydelige vitnesbyrd om hans tapperhet og store militære innsats i tyrkerkrigen. Han la også for dagen taktiske evner der gjorde ham skikket som fører av admiralskipet. "San Giorgio Grande" ble fortrinnsvis utsett til å være admiralens flaggskip, og Cort Adeler fikk etterhånden store og viktige, selvstendige oppgaver å løse under krigen, inntil han til slutt fikk rang og stilling som admiral i flåten. Takket være sitt vinnende vesen og sine rent menneskelige karakteregenskaper synes han tidlig å ha vært både aktet og avholdt av de venetianske offiserer så vel som av fartøyets besetning. Det kan ikke være tvil om at han stod i høy gunst hos de ledende admiraler, deres uttalelser om Cort Adeler i rapportene er ofte holdt i varme ord som viser at han etter hvert må ha nådd fram til en særstilling blant skipskapteinene. Og av c1e to samtidige venetianske historieskrivere Nani og Brusoni som skildrer tyrkerkrigens forløp, omtales han med heder.

 

Man vet lite om Cort Adelers stridsopplevelser den første del av krigen - før heimreisen til Holland og Norge. Heller ikke meget fra 1648 etter tilbakekomsten. Venetianernes flåte hadde lidt svært dette år av storm og uhell. Ved Psara var mange skip gått tapt, admiralen Grimani omhom og med ham en rekke venetianske adelsmenn, offiserer og 1800 soldater av forskjellige nasjonaliteter. Sultanen hadde befalt at den tyrkiske flåte skulde løpe ut fra Dardanellene for å tilintetgjøre fienden som man antok var maktesløs etter de store tap. Forsket ble også gjort uten at tyrkerne klarte å forsere seg gjennom. Seinere gikk det rykter om at sultanen hadde straffet sin admiral med døden. Mylius forteller at Cort Adeler har vært med i dette års ekspedisjoner, men han nevner ikke noe om hans innsats eller særlige bedrifter han utførte. Våren 1649 ser det ut som Cort Adeler har opptrådt med tapperhet og fryktesløs standhaftighet under tjenesten ved Dardanellene. Det forekom flere hissige fektninger med

batterier i land, oppsatt av tyrkernes blokadestyrker på avstand, slik at tyrkerflåten fikk passere gjennom stredet. Det lyktes ikke for venetianerne å hindre dette, idet den ugunstige vind holdt orlogsfartøyene tilbake.

En stor krigsbegivenhet ,inntraff seinere, det var slaget ved Fochies på Lilleasias vestkyst den 12te mai 1649. Den tyrkiske flåte som var seilt ut av stredet den 6te mai, hadde søkt inn i havnen ved Fochies. Venetianernes admiral Giacomo Riva fulgte etter og sendte bud til den øverstkommanderende - capitano generale - for å få hjelp til et samlet angrep. Innløpet til havnen var ganske trangt, og tyrkerne trodde sig sikre. Stor ble derfor overraskelsen da venetianerne dristig trengte inn i havnen og åpnet en voldsom ild mot den tyrkiske flåte og satte mange av deres skip i brann. Tyrkerne forsvarte seg tappert, og da vinden snudde seg, måtte venetianerne avbryte forfølgelsen etter å ha tilføyd fienden stor skade. Noen avgjørende seier var det jo ikke, men jubelen var likevel stor da rapportene nådde Venezia. Det ble sunget Te Deum i Markuskatedralen, alle forretninger ble lukket i tre dager, og folkemassene forlystet seg med fyrverkeri og gledesfester. Admiral Riva ble belønnet med gullkjede og utnevnt til Markus-ridder. I Holland skrev dikteren Vondel et hylningsdikt i anledning seieren. Fra kardinal Mazarin som da var Frankrikes styrer, kom det Lykkønskningsbrev til den venetianske ambassadør i Paris. Det viste seg imidlertid snart at venetianernes jubel var temmelig forhastet. Tyrkerflåten var kort tid etter i stand til å løpe ut av Fochies havn. Den fikk betydelige forsterkninger og viste seg snart som herre på havet.

Ifølge Mylius skal Cort Adeler ha deltatt i Fochies- bombardemanget. "Da Riva forfulgte tyrkerne, var hr. Adeler fremst i spissen", heter det. Han forteller og "at regjeringen i Venedig regalerte alle kapteinene, blant hvilke hr. Adeler hadde vært en av de tapreste". Bruun finner hverken i attestene eller i samtidige beretninger noe som kan støtte dette utsagn, og Preben Holck mener også at det beror på en misforståelse. Når Cort Adeler ikke deltok i Fochies- treffningen, antar han at det skyldes at admiral Riva straks etter den tyrkiske flåtes utbrudd fra Dardanellene hadde sendt "San Giorgio Grande" med melding til hovedflåten, og at Cort Adeler den 18de juli har tatt del i kampen mellom Candia og Cerigo og forfølgelsen av de flyktende tyrkere etter dette sammenstøt.

I 1650 ble "San Giorgio Grande" utsett til admiral Rivas flaggskip, og da hans virke ble forlagt til Kreta, ønsket han følge av dette skip. Om Cort Adeler uttalte han at denne ved alle leiligheter søkte å, følge hans minste vink. I 1660 var det for øvrig ingen større resultater i sjøkrigen. Batteriet i Dardanellene er sannsynligvis blitt ødelagt av venetianerne, som også har fornyet blokaden. Cort Adeler utmerket seg atter under admiral Rivas angrep på en tyrkisk proviant- og forsyningseskorte til Candia. Sommeren 1651 vant venetianerne en virkelig seier mellom Paros og Naxos. De tyrkiske galeier tok flukten og overlot til orlogsskipene å fort-

sette kampen. Da disse søkte å redde seg mellom øyene, ble 11 av dem tatt av venetianerne, 5 strandet og flere ble satt i brann. Vi vet med sikkerhet at Cort Adeler var med i denne kamp. Hans skip seilte midt i høyre flø1y og kom inn i striden der hvor den var hardest. Admiral Riva gav ham ros for å ha opptrådt som "en tapper og verdig kaptein".

På Kreta hadde forholdene utviklet seg ugunstig for venetianerne. Garnisonene var svake og ledelsen uenig. senatoren Bragadin ble utsett til å reise ut til krigsskueplassen for å inspisere og gripe inn med fast hånd. Han reiste ut fra Venezia i mars 1652 med en flåteavdeling, hvor admiral Riva seilte med Cort Adelers skip, senatoren med "Gallo d,Oro". Et stormfullt vær inntraff, og mens fartøyene 1å til ankers i en havn undervegs, sprengte "Gallo d,Oro" sitt kabeltau og kom i drift. Nød- skudd ble avfyrt, og Riva som ikke var langt borte, ble varslet om faren. Cort Adeler fikk da i største hast bemannet en stor redningsbåt, og like før "Gallo d'Oro" knustes mot et fjell og forliste, lyktes det ham å redde Bragadin og 40 mann av besetningen fra den visse død. Resten av folkene ombord gikk under med skipet. Riva uttalte seg siden, i en attest med sterk ros om Cort Adelers mot og besluttsomhet, og Bragadin lot ham belønne med en vakker gullkjede.

Det berettes videre at Cort Adeler på en fremragende måte unnsatte den nødstedte garnison i Suda. Rimeligvis er han med "San Giorgio Grande" sendt til Venezia for å avlegge rapport for krigsrådet og framstille mulighetene for ad sjøvegen å tilføre Suda- festningen de nødvendige forsyninger. Festningen 1å på en liten ly i den trange Suda- bukten, hvis innseiling var  bevoktet av de tyrkiske beleiringstroppers batterier. I Canea- og Rettino- havnene hadde tyrkerne stasjonert sine galeiavdelinger. Det var så visst ingen lett sak å nå fram til de inne-

sluttede tropper. At det dristige foretagende lyktes, vitner både om målbevisst utnyttelse av alle sjanser og uforferdet sjømannsånd og pågåenhet, ekte norske egenskaper, som vi finner igjen hos Tordenskjold.

Venetianernes blokadetjeneste ved Dardanellene var mindre effektiv det følgende år. Pasja Mehemed klarte da også med en større flåtestyrke bestående av galeier og orlogsskip å slippe uhindret ut og nå havn på Rodos. Venetianerne fulgte etter, la seg utenfor havnen og tilbød gjentatte ganger forgjeves tyrkerne slag. De forsøkte også bombardement og landgang, men formådde ikke å drive fienden ut. Til slutt ble venetianerne nødt til å forlate plassen for å fornye sin vannforsyning, og da løp den tyrkiske flåte ut. Med 60 galeier angrep tyrkerne kort etter Schiro, hvorpå de fortsatte til Suda og Canea. Her landsatte de tropper som inntok Schiro, før venetianernes admiral Foscalo nådde Kreta med unnsetning.

Under disse tokter og trefninger var "San Giorgio Grande" admiral Delfinos flaggskip. I dennes attest, datert 10de oktober 1654, fortelles det om Cort Adeler at han var med å beskyte fienden under Rodos' murer og her la for dagen et særlig mot. Noen dager seinere innberettet Delfino til dogen at mens flere av de hollandske og engelske kapteiner satte for store betingelser for videre tjeneste, har "kapteinen på mitt skip, Curt Sivertsen, som har vist forskjellige prøver på mot i farens stund og i høy grad gjort seg fortjent, vært villig til fortsatt å delta i krigen, uaktet det i kontrakten er anført de samme betingelser som var tilbudt de andre skip, hvis førere ikke antok dem og derfor seilte bort».

 

 

KAPITEL V

 

DARDANELLERKAMPENE 1654

 

Tyrkernes framgang på Kreta ansporte dem til Øket kraft i krigføringen. De foretok betydelige flåterustninger og: forberedte nye framstøt våren 1654. Venetianerne var fullt klar over faren og søkte å møte den med effektiv blokade. Admiral Delfino seilte tidlig med en større flåtestyrke til Dardanellene. Det var på grunn av den herskende krigstilstand mellom Holland og England og ugjørlig for Venezia å få leid de nødvendige armerte hjelpefartøyer slik at Delfino måtte nøye seg med til dels små og gamle skip. Tre av dem forliste dessuten under storm på reisen.

Det var i Dardanellenes ytre utløp blokaden søktes iverksatt, lenger inne var det sterke tyrkiske befestninger som umulig kunde forseres. Vanskeligheten under en langvarig blokade bestod ikke minst i den besværlige vannforsyning og de lunefulle værforhold. Denne gang varte det dog ikke lenge før krigsrådet i Konstantinopel besluttet å slå til for å splitte venetianernes blokade- avdeling under admiral Foscolo. Sultanen gav Murad Pasja ordre om hurtig aksjon. Den 14de mai nærmet en stor tyrkisk flåte seg, bestående av 40 galeier, 30 orlogsskip og en rekke andre fartøyer til sammen langt sterkere enn venetianerne som dog gjorde seg rede til kamp i selve stredet. I det snevre farvann gjorde man regning med at tyrkerne ikke ville være i stand til å utnytte sin tallmessige overlegenhet. Man håpet da å få tilføyd de tyrkiske galeier og transportbåter betydelig skade.

Kampen begynte om morgenen den 16de mai. Venetianernes forpost kom straks under en voldsom ild, og flere båter gikk tapt. Med galeiene på slep trakk orlogsfartøyene seg ut av stredet. Men Cort Adelers "San Giorg:io Grande" ble liggende med admiral Delfinos flagg heist. Akter lå en av admiral Morosinis galeier. Et tyrkisk skip forsøkte å borde "San Giorgio Grande", og etter et heftig angrep fra to sultanaer ble galeien satt i brann og senket. Fire tyrkiske skip la seg nå omkring "San Giorgio Grande". Admiral Delfino foregikk sine menn med et godt eksempel. Etter bønn til Gud og den hellige jomfru om bistand i kampen oppflammet han sine folk til troskap mot Venezias banner. Han tok av seg sitt harnisk for i lett drakt med sabel i hånd å møte fienden. Besjelet av samme mot forsikret alle ombord at før ville de miste sitt liv enn svikte sin plikt. Mens kampen stod på, ble skipet drevet av strømmen slik at admiral Delfino fryktet for grunnstøtning og lot ankeret falle. Fiendtlige galeier angrep nå fra alle kanter, og i seks fulle timer fortsatte striden. Kanonaden var voldsom under hele kampen, og Cort Adelers vakre skip ble sterkt beskutt, så master og tauverk fikk stor skade. Skroget ble så ofte rammet at mange fryktet for fullstendig havari. Besetningen holdt tappert ut under den hissige strid, og admiralen forsvarte seg hardnakket mot overmakten. Forsøk på å borde skipet og kaste seg over mannskap og soldater ble slått tilbake.

Da skipet var verst truet, besluttet man å kappe ankertauene. Cort Adeler gjorde oppmerksom på at de var altfor nær land, men admiralen svarte: "Vel så går vi på land, men jeg håper at Gud vil føre oss og at det ennå er håp om frelse, hvis vi komme bort herfra. Er det forsynets vilje at vi skal gå under, så forstår jeg å falle med ære. De og jeg skal sprenge skipet i luften, og fienden skal bli berøvet den fordel han tror seg å ha." Da Cort Adeler, forstod at det var admiralens faste vilje, var han rede til å følge ordren.

Nettopp i den kritiske stund kom det en reddende bris fra land, og snart frisknet den til. Seilene var revet i stykker og delvis ødelagt, men Cort Adeler lot mannskapet lappe delene sammen, og lakener, tepper og tøyer ble spent opp for å fange vinden. Under stadig beskytning gled skipet gjennom fiendens flåte. Tyrkerne gikk til nye angrep, og ny kanonade begynte, stadig besvart fra "San Giorgio Grande". Det sterkt medtatte tyrkiske flaggskip ble erobret imens og tatt på slep, men måtte oppgis undervegs under fiendens forfølgelse. For å råde bot på de svære ,skader under vannlinjen måtte man beslå skipssiden med bord. Likevel fortsatte vannet å sive inn, og det var pil høy tid man fikk assistanse fra de andre fartøyer som etterhånden kom til. Hovedstyrken av den venetianske flåte hadde jo for fulle seil trukket seg ut av kampen. Etter så mange timers forløp hadde man ansett "San Giorgio Grande" for helt fortapt. Da man så skipet komme ut av stredet, satte flere av båtene kursen hen til det. Fienden gjorde intet tegn til å ville gjenoppta kampen, rimeligvis hadde tyrkerne også lidt så sterke tap at de nødig kastet seg inn i en ny dyst.

"Da folkene fra skipene, galeiene og galeasene imidlertid var kommet til for å assistere med reparasjonene", heter det i admiral Delfinos rapport til dogen, "taltes det på skipet over hundre soldater døde, lemlestede eller dødelig sårede, mens jeg dog hadde likeså mange omkring meg til å stå meg bi. Min tilstand var alvorlig, idet jeg var såret i armen, hendene og låret. Men som ved et mirakel bevarte jeg livet. Da mørket nå var falt på, og nordenvinden økte voldsomt, tok jeg vegen til Fine, ikke uten fare for å lide skipbrudd, for å oppsøke capitano generale og forene meg med hovedflåten." Og admiralen avslutter denne del av rapporten med en sterk og uforbeholden ros over Cort Adelers holdning under kampen: "Den prisverdige uforferdethet som kapteinen på dette skip, Curt Sivertsen, har vist, pryder ham med all mulig glans og fortjeneste, ti ved sin sjømannsdyktighet har han utført gjerninger som skulde erindres, og han har i denne kamp vist en ærefull trofasthet mot Deres høyhet. Hans skip har lidt et tap på 10 000 dukater eller ennå mer, og han som nyter så stor heder, er fullverdig til at den offentlige takknemlighet yter ham erstatning." Krigskommissæren Francesco Morosini beretter da også i sin attest om Cort Adelers tapperhet at da "San Giorgio Grande" ble omringet av de fiendtlige galeier, fektet han med stor mandighet og satte mot i sin besetning ved alltid å være forrest der hvor det gikk hardest til." Cort Adeler har sikkert vesentlig bidratt til at skipet som ved et under gikk frelst ut av kampen.

Venetianerne sang sitt Te Deum etter gammel sed og skikk når en stlrre trefning hadde fått et heldig utfall. Admiral Delfinos redning var jo en ubestridelig realitet. Men slagets forløp kunde ikke hindre tyrkerne fra atter å komme ut av Dardanellene for å bringe nye for-sterkninger til Canclia og Canea og krysse gjennom Egeerhavet uten å møte noen ny alvorlig motstand fra venetianernes side.

"San Giorgio Grande" var så medtatt at det ikke var tale om å sette skipet inn i en ny kamp. Det ble rimeligvis brakt inn til galeiverftet i Shio for å repareres. Admiral Delfino betvilte at det kunde bli kampdyktig, men Cort Adeler satte alt inn på å få sitt skip i god stand igjen snarest mulig. Det lyktes ham også, slik at "San Giorgio Grande" ut på sommeren atter ble oppsatt som stridende i den venetianske flåte. Admiral Delfino overlevde ikke kampen i mange år. Han besluttet å vie sine krefter til kirkens tjeneste. I 1657 døde han. Om Cort Adelers navn er det også stille den nærmest følgende tid. Men han hadde oppnådd ry som tapper sjøhelt, og ble da også innstilt til et offentlig erkjentlighet steg - "publica munificenzu" - og mottok heretter en årlig pensjon. Han fikk også en stor gullkjede, takknemlig erindring om den dramatiske trefning Dardanellene.

 

  

KAIPITEL VI

 

KAMPENE OM TENEDOS

 

I mars 1655 seilte capitano generale Morosini opp til krigsskueplassen med sin flåte. Han angrep undervegs flere av tyrkernes støttepunkter og erobret atskillig krigsbytte. I april ankom flåten til Dardanellene, men først det følgende år kom det til avgjørende kamp. Den 26de juli 1656 sto et av krigens heftigste slag ved lya Tenedos. Det endte med stor seier for  venetianerne og et svært tap av menn og krigsutstyr for tyrkerne. I Venezia feiret man utfallet av kampen med store festligheter, Te Deum i kirken, amnesti for mindre forbrytelser. Ut over sommeren og høsten foretok man viktige forsyningstokter og ekspedisjoner til Kreta-kysten. Her har rimeligvis Cort Adeler vært betrodd viktige oppgaver.

Tyrkerne nyttet tiden utover vinteren til nye rustninger og økte sin flåte med flere orlogsskip og galeier og bedre utstyr. Målet var å vinne Tenedos tilbake. Venetianerne som hadde samlet sine styrker ved Delos, fulgte årvåkent begivenhetenes utvikling. Under en storm unnslapp en tyrkisk flåteavdeling deres forfølgelse, men det lyktes dem dog å avskjære en hjelpestyrke på ni fartøyer. Tre av disse ble erobret, fem strandet, bare et reddet seg under flukten. Ny blokade av Dardanellene ble iverksatt, og som følge av trusselen om angrep mot Tenedos, planla man som en offensiv handling å trenge inn i stredet for å søke kamp mot tyrkerflåten. Viktige forberedelser med den nødvendige vannforsyning ble foretatt, men under galeienes fravær for å ta inn vann satte den tyrkiske flåte ut av stredet. Venetianerne måtte da møte dem med sine orlogsfartøyer og galeaser og bare noen få galeier. Under kampen drev en kraftig østavind og en kraftig strøm de stridende sørover mot Tenedos. Her søkte tyrkerne beskyttelse under kystens batterier, da de venetianske galeier omsider kom i sikte etter vannforsyningen.

Et erobret skip - "Principessa Picolo" - måtte tyrkerne oppgi, deres flaggskip strandet og ble satt i brann. Den følgende dag gikk venetianerne til angrep, men i kampens begynnelse ble admiralens båt rammet i kruttmagasinet og sprang i luften. Tapet av admiralen brakte uenighet i ledelsen og splittelse i rekkene. Den nye admiral fryktet for angrep fra en til-støtende flåteavdeling fra sør. Tyrkerne holdt seg fortsatt under land, og da venetianerne ikke maktet å fordrive dem, klarte tyrkiske galeier å landsette tropper som tok Tenedos i ny besittelse.

Cort Adeler deltok i kampen med sitt skip "San Giorgio Grande". Under forfølgelse av tyrkerne ved Teneclos stod et svakt armert venetiansk fartøy og et annet skip som kom til hjelp, i alvorlig fare for å gå tapt. De ble alene reddet ved Cort Adelers besluttsomme inngripen. Han opptrådte under kampen med et personlig mot og en tapperhet som vakte

alminnelig beundring. Uten frykt for faren entret han det kraftig besatte tyrkiske kommando-skip og ble under striden mann mot mann flere ganger hardt såret. Admiral Bembo gir i sin rapport om striden en sterk skildring av Cort Adelers innsats: "Den tapre og av almenheten velkjente capitano Curt som med sverd i hånd gikk over på det fiendtlige skip og bortførte standarten derfra, fikk derved atskillige farlige sår, to sabelhogg i hode, et i hånden og et pile-skudd, som gjennomborret ham fra den ene side til den annen. Således har han med det blod han atgjøt i denne kampen og med tapet av sin bror som falt i striden, forøket de beviser på troskap og iver i Deres eksellenses tjeneste, som han allerede tidligere tydelig har lagt for dagen den gang han i min forgjenger, den hlyedle Delfinos tjeneste utkjempet den berømmelige kamp som står innrisset i folkets erindring."

Venetianernes tapperhet hadde likevel ikke kunnet hindre tyrkerne i atter å besette både Tenedos og Lemnos. De tilbød venetianerne fred, men disse satte som ufravikelig betingelse at Kreta måtte frigis. Dette krav var tyrkerne på ingen måte villige til å gå med på, og krigen blusset snart opp igjen. Ny blokade av Dardanellene ble foretatt tidlig 1658. "San Giorgio Grande" var denne gang admiral Contarinis flaggskip, og ut på våren fikk Cort Adeler atter anledning til å utmerke seg ved å komme et venetiansk fartøy til unnsetning, da dette ble hardnakket angrepet av tyrkiske galeier. Tyrkerne tapte under kampen fire av sine galeier, men det angrepne skip hadde også fått en sørgelig medfart. Dets master var skutt i stykker, skroget gjennomhullet, og først i siste liten ble det nesten synkeferdige fartøy reddet i havn.

Gjentatte ganger hadde Cort Adeler i disse årene med tilsidesettelse av alle personlige hensyn gått uforferdet inn i de kampoppgaver krigen stilte ham. Stadig var han rede tii å unnsette venner og angripe fiender, ofte i strid mot stor overmakt og i de mest farefulle situasjoner. Som tegn på den beundring hans bedrifter hadde vakt, besluttet da den venetianske regjering etter krigsårets utgang å vise ham den sjeldne ære å utnevne ham til ridder av St. Markus-ordenen. Etter skikk og bruk skulde Cort Adeler blitt høytidelig dekorert av dogen i de  ledende statsembetsmenns nærvær, men da han jo var fraværende ute på krigsskueplassen, kunde seremonien ikke foregå i de vanlige former. Admiral Contarini fikk i oppdrag på dogens vegne å overrekke "San Giorgio Grande"s kaptein den høye utmerkelse med dets privilegier. Dette foregikk i begynnelsen av februar 1659, og før samme måned var slutt, fulgte en ny hedersbevisning som tegn på den aktelse han hadde. I dogens diplom av 28de februar ble det kunngjort at senatet hadde tilkjent Cort Adeler en pensjon på 1400 dukater om året, som skulde utbetales inntil hans tredje slektsledd. Den rang og stilling disse utmerkelser gav Cort Adeler, førte til at han den følgende tid i voksende grad fikk selvstendige militære oppgaver i den venetianske flåte under den fortsatte tyrkerkrig. Han var således leder for viktige ekspedisjoner, angrep på de tyrkiske festningsverker og framstøt mot fiendens flåteavdelinger. "San Giorgio Grande" vedble å være admiralens flaggskip.

I Dardanellene var det foregått viktige forandringer. For å hindre at venetianerne stadig trengte inn i stredet gjennom det brede innløp, hadde tyrkerne begynt å anlegge nye festningsverker på begge sider. Admiral Contarini var oppmerksom på disse foretagender og ,sendte en nærmere redegjørelse til flåten. Han gav også Cort Adeler den oppgave å forsøke å forsere innløpet og foreta en rekognosering av selve stredet. Mens tyrkerne arbeidet med sine nye festningsanlegg, foretok venetianerne under Cort Adelers ledelse utover sommeren stadige angrep på disse. Han iverksatte en intens beskytning av tyrkernes kasteller. De erfaringer han høstet under denne krigsførsel, oppmuntret admiral Contarini til et større artilleriangrep mot sørkysten, og atter fikk Cort Adeler anledning til å utmerke seg. Han spilte en meget aktiv rolle under en storm mot festningsverkene, hvor forsvarerne ble overrumplet og en rekke kanoner falt i venetianernes hender. Forgjeves søkte tyrkerne overalt å hindre Cort Adelers avdeling i å gå i land for å forsyne skipene med vann. Med årvåken påpasselig-het voktet han den tyrkiske flåtes bevegelser.

Med 30 galeier hadde en avdeling vist seg i stredet uten å løpe ut. Det gjaldt for venetianerne å komme usett om natten forbi kastellene og angripe flåteavdelingen. En mørk natt da det var sørlig bris og gunstig vær, lyktes det å liste seg inn langs den europeiske kystlinje. Lydløst forberedte man angrepet, så forpostene ikke oppdaget det, og før daggry den 28de juli var venetianerne på skuddhold av de tyrkiske galeier, som lå for anker inne i stredet. Tyrkernes fører, Kapudan pasja, fyrte av signalskudd, men "San Giorgio Grancle" var da allerede nådd fram og beskjøt nå galeiene og kastellet med virkningsfulle bredsider. De tyrkiske galeier kappet da ankertauene og flyktet. Kastellet åpnet ild mot Cort Adelers skip, men det lyktes ikke å ramme det.

Et par dager seinere forsøkte venetianernes hovedflåte å løpe inn i stredet til nytt angrep, men denne gang ble tyrkerne varslet i tide, så det lyktes ikke å overraske dem. Seinere utover høsten ble "San Giorgio Grande" og fem andre av skipene satt inn i forfølgelsen av barbaresk-båtene som tyrkerne hadde engasjert i kampen mot venetianerne på Egeerhavet. Admiral Contarini hadde imidlertid fått Cort Adeler til å bevirke at de hollandske leieskipene i Venezias tjeneste lot sine kontrakter fornye ved terminens avslutning. Selv var Cort Adeler etter avmønstringen villig til å ta del i de nye tokter som forestod.

 

KAPITEL VII

 

CORT ADELER BLIR VICE-ADMIRAL

 

Året 1660 oppnådde venetianerne Frankrikes støtte med et hjelpekorps på 4000 mann til Candia. Korpset var uttatt av prinsen av Condes tropper fra Flandern-fronten og ble landsatt på Kreta i slutten av august måned ved Suda-festningen etter å ha deltatt i toktet mot barbareskene. Kommandoen var betrodd den ganske unge Almerico, av fyrstehuset Este, bror av hertugen av Modena.

Om Cort Adelers deltagelse i dette års Kreta-ekspedisjon vet vi at han tjenstgjorde som frivillig ombord på "San Giorgio Grande". Han bar tittel av tenente generale (vice-admiral). Han var også med i landgangsoperasjonene på Øya og utmerket seg atter ved sin tapperhet, sitt personlige mot og sin foretaksomhet. Det var i selve hovedflåten Cort Adeler tjenstgjorde dette år, mens den øvrige skipseskadre fortsatte med blokkeringen av Dardanellene og tokter i Egeerhavet.

Beskyttet av flåtens kanoner lyktes selve landsettingen av troppene ganske bra. Tyrkerne hadde anlagt fire forter på kysten av Suda-bukten, og disse måtte først inntas. Det lyktes også uten alvorlige tap. De tyrkiske besetninger tok flukten og gjemte seg i fjellpassene omkring. Det franske hjelpekorps planla nå en framrykning innover øya, mer fortroppen ble snart revet opp av tyrkerne, hvis krigsmetoder der med tilsynelatende flukt og plutselig motangrep virket ganske forvirrende på franskmennene. Deres general Garenng falt under kampen, sykdom og nød trådte til, og korpset måtte trekke seg tilbake mer uforrettet sak. Det ble da besluttet å overføre troppene sjøvegen til Candia for herfra å gå til angre på tyrkernes beleirings-avdelinger. Innskipningen foregikk i god orden, og en stille septembernatt nådd man Candia uten at tyrkerne var oppmerksomme på det som foregikk. Med hurtig initiativ ble det foretatt et virkningsfullt angrep på tyrkerleiren. Uheldigvis lot franskmennene seg friste til en tøylesløs plyndring, og helt uventet ble de overfalt av en annen tyrkisk avdeling som framkalte panikk og forvirring hos de franske tropper, så at disse ikke formådde å samle seg til en ny aktivitet. Prins Almeri viste seg ikke å være noe føreremne, og man kunde vel heller ikke vente en virkelig ledelse av en uerfaren adelsmann, visstnok i 20-årsalderen. prinsen ble dessuten alvorlig syk og måtte overføres til øya Paros, hvor han døde den 14de november 1660. Det ble da de franske generaler som nå fikk ledelsen og dermed ansvaret for det mislykte angrep"

Tyrkerne hadde jo en større galei- eskadre i Canea, og venetianerne måtte være forberedt på anfall fra sjøsiden så snart deres foretagende ble meldt. Det var uten tvil Cort Adelers fortjeneste at tyrkernes flåteavdeling ble hindret fra å gripe effektivt inn på denne måten.

Dokumentet som viser at Cort Adeler virkelig fikk den for en utlending så sjeldne utmerkelse å bli utnevnt til venetiansk tenente generale, nærmest svarende til vice-admirals stilling, er funnet i arkivet på Dragsholm og er gjengitt i Preben Holcks Cort Adeler-bok. Tittelen og kommandoen tildeltes i alminnelighet for et bestemt krigstokt eller en fastsatt tidsfrist. At denne verdighet ble tildelt Cort Adeler, viser oss tydelig den aktelse han hadde vunnet. Da han høsten 1660 trakk seg tilbake fra Venezias tjeneste, framhevet da også admiral Morosini i sin innberetning til dogen atter Cort Adelers viktige innsats i krigen - i den siste kampanje især hans tapperhet under landsettingen i Suda-bukten. Antagelig skyldes det Morosinis varme anbefaling at Cort Adeler tidligere ble Markus-ridder og at han i det siste felttog fikk rang og stilling som tenente generale. Det framgår av formen i admiral Morosinis skrivelse at Cort Adeler selv skulde overrekke dogen brevet i personlig audiens.

Man kan lett tenke seg den staute nordmanns følelser da han stod i Venezia ved avslutningen av sin lange krigstjeneste. Han hadde vært med i hele 11 venetianske sjøslag og trefninger, og minst ved syv leiligheter hadde han utmerket seg slik at venetianerne fant grunn til å sette seierstegn i han våpenskjold. Det hadde vært kampår så rike på fare fulle situasjoner og dramatiske begivenheter at de får eventyrets lys og farge. Av de mange beretninger som oftest holdt i en kortfattet og lite uttømmende form, danner vi oss et bilde av en våken, initiativrik sjøhelt, alltid rede til å gripe inn uten frykt eller nølen.

Personlig mot og dristighet hadde Cort Adeler utpreget grad. Men han var ikke en vågehals som unødig kastet seg og sin besetning ut i faren. Det flere trekk som vitner om en rolig besindighet nøktern vurdering. Hans ekte nordiske vesen må ofte ha virket fremmedartet på de sydlandske gemytter han ferdedes blant. Og dog er det noe som alle rapporter bærer vitnesbyrd om: det gode samarbeid med venetianerne. Atter og atter framheves Cort Adelers lojalitet og ærlige vilje til å rette seg etter Venezias ordre.

Det forlyder intet om uenighet eller motsetning og strid, tvert imot synes Cort Adeler undertiden å opptre som mellommann i forholdet mellom venetianerne og de hollandske skipskapteiner. Når det ønskes, er han villig til å fornye kontrakten, til å tjenestegjøre over den fastsatte tid og til å påta seg de forskjelligste verv under blokadearbeidet, ved farlige ekspedisjoner og randsetninger, under dristige angrep på kasteller og flåteavdelinger, på jakt etter barbareskskip, ved unnsetning av nødstedte fartøyer. Han har tydeligvis evnen til å gjøre seg godt likt av venner og fryktet av fienden.

Når han likevel trakk seg tilbake fra krigen høsten 1660 framgår det av en seinere uttalelse til Ole Bork i Holland at han har ment at venetianerne ikke maktet å fordrive tyrkerne fra Kreta slik som stillingen var. Det viste seg da også at venetianernes tiltak manglet den tidligere offensive kraft. Krigsførselen slappet av på grunn av tretthet, færre orlogsfartøyer og mindre pågangsmot. Det er mulig at Preben Holck har rett i at saknet av Cort Adelers ansporende stridsånd har gjort seg merkbart gjeldende, og at dette. var en av årsakene til at Venezia tilbød ham stilling som admiral over skipsflåten etter at han var flyttet til Holland.

Men andre oppgaver ventet ham no. Hans eventyrlige kampår i Middelhavet var endt. Han hadde kjempet for en sak som ikke fikk noen endelig seier og den store innsats førte således ikke til målet Men de erfaringer Cort Adeler hadde høstet, og der innsikt han hadde vunnet, kom i rikelig mål der dansk-norske flåte til gode under det organisasjons arbeid han opptok, etter at Frederik III hadde kalt ham til København som admiral.

 

KAPITEL VIII

 

HISTORIEN OM IBRAHIM PASJA

 

Av alle de episoder og dramatiske scener i Cort Adelers kampliv under tyrkerkrigen som framføres i de tidlige biografiske skildringer av Mylius og Ludvig Holberg, er det vel ingen som i den grad har gjort inntrykk på folkefantasien som historien om hans kamp med Ibrahim pasja.

Ved øya Tenedos angriper Ibrahim pasja, sultanens svoger og admiral, Cort Adeler med et 60 kanoners skip som har 1000 manns besetning ombord. Cort Adelers skip "san Giorgio Grande" er sterkt medtatt etter slaget, og mastene er nedskutt. Ibrahim Pasja entrer "San Giorgio Grande" og blir møtt av Cort Adeler, som tyrkeren hogger etter og sårer i den høyre arm. Cort Adeler tar da sverdet i venstre hånd, og med et drabelig hogg feller han sin tyrkiske motstander og skiller hode fra kroppen med dennes eget sverd. Da tyrkerne får se at pasjaen er falt, overgir de seg med sitt eget skip. Ibrahim Pasjas standart og våpen tar Cort Adeler med seg som krigsbytte og fører siden disse trof6er med til Danmark, hvor han forærer dem til kong Frederik III som lar dem oppbevare i Kunstkammeret.

Ettertiden hadcle ingen mistro til den gamle beretnings historiske riktighet. Den gikk igjen i populære historiebøker, og dikterne besang den i ofte siterte vers, således Ingemann i hans "Julegave. En Samling Digte" (1816) og seinere Carl Ploug i "Nyere Sange og Digte" (1864). Best kjent er vel Ingemanns vers:

 

                                   "Cort Adeler var sig en helt så sterk.

                                   Hans ry får så vide om lande.

                                   Han øvet så mangen et manndomsverk

                                   alt ved de fremmede strande.

 

                                   Ved Tencdos tonet hans seierssang

                                   mens enlige snekke han bødet;

                                   da kom hr. Ibrahim, sterk og lang.

                                   Av harme den muselman glødet.

 

                                   Med tusen mann han mot helten fòr.

                                   Ham tyktes seiren alt vunnen.

                                   På søndrede snekke de sprang ombord

                                   og ropte på kristenhunden.

 

                                   På dekket det øves så hård en ferd.

                                   Så mangen kristenhelt bløder.

                                   Cort Adeler svinger sitt gode sverd.

                                   Han fluks den muselman møder.

 

                                   Hr. Ibrahim efter hans hode slog,

                                   men det vilde helten ei slippe.

                                   Med høyre arm han det hugg mottog,

                                   men nu vilde styrken ham glippe.

 

 

                                   Med venstre hånd tok han sverdet fatt,

                                   og nu for han ikke med lempe.

                                   På dekket det falt et hode så bratt.

                                   Det tapte den tyrkiske kjempe.

 

                                   Nu falt hver muselmans sverd og mod,

                                   som dyr de lod sig binde.

                                   Fra Tenedos seiret den kjempe god

                                   med seir for flyvende vinde.

 

Bibliotekar Bruun gjorde seg i sin bok meget umak med å reise tvil om denne hendelses historiske tilforlatelighet. Tildragelsen nevnes ikke av de venetianske historieskrivere, og man "vet ikke med sikkerhet til hvilket år kampen skal henføres," sier han, skjønt "det synes å være noen rimelighet" i å henlegge den til Tenedos-slaget i 1657, hvis den da er sann ?  Fortellingens opprinnelse har man lenge vært klar over. Den går tilbake til et æresdikt på latin, angivelig skrevet til Cort Adeler av den tidligere nevnte prins Almerico.. Originalen er gått tapt, men til Cort Adelers bryllup da han giftet seg for annen gang i Hoorn i 1662, lot man diktet trykke. I et par varianter er emnet siden behandlet, særlig da i et nytt dikt av den hollandske hoffmaler Karel van Mander den yngre.

Bruun mener at prins Almerico neppe kan ha vært originalens forfatter. Han finner uklarhet og usikkerhet i beretningen som helhet, og dateringen er det vanskelig å få til å passe inn. Diktet er gjengitt i en dansk prosa- oversettelse som begynner med de pompøse ord: "Du verdens sollys. Som ingen glemsel skal innhylle i et ugjennomtrengelig mørke, som Lethes floder aldri herefter skal kunne nedsenke i det underjordiske dyp. Du ottomannernes skrekk

og gysen." Derpå får vi en lovprisning av Cort Adelers bedrifter og omtale av de utmerkelser Venezia har tildelt ham. Og så kommer ordene om "den ville kamp da du kløvet halsen på den store herres svoger og Sultan Ibrahim som først ramte dig med et sår, falt, og fikk den sørgelige død til lønn".

Det var Cort Adeler som i egenskap av tenente generale hadde kommandoen over den flåteavdeling som overførte prins Almerico med stab fra Venezia til Cerigo og videre til Kreta. Prinsen fikk god anledning til å lære Cort Adeler å kjenne, og man kan med trygghet forutsette at han fra pålitelige kilder har hørt om dennes innsats i Venezias tjeneste. Preben Holck mener å kunne bringe diktets ord innenfor den historiske ramme - "den store herr" er Sultanen Murad IV, og dennes svoger er det som Cort Adeler har drept i Tenedos-slaget den 17de juli 1657, da "San Giorgio Grande" kom "Aquila Coronate" til hjelp og skjøt en fiendtlig sultana i senk. Seierstrofene - pasjaens standart og sverd - kan ikke uten videre avvises. Her bygger nok tradisjonen på en historisk tildragelse. En annen sak er det jo at seinere gjenfortellere har tilføyd malende trekk. Seierstrofene fra Tenedos-slaget i Københavns Nationalmuseum er saktens ikke de eneste synlige minner fra tyrkerkrigen og tiden i Venezias tjeneste. I Fredriksborg-slottet henger et Cort Adeler- maleri som man mener er utført av hollenderen Karel van Mander. Det forestiller Coft Adeler som Markus-ridder, i ordensdrakt og omgitt av de venetianske utmerkelser og hederstegn - store gullkjeder med medaljer, Markus-ordenens kors i kjede, brystharnisket med Fortuna-skikkelse og andre prydelser.

Alle disse skatter var belønninger og æresbevisninger som fulgte etter kampinnsats, og er derfor noe mer enn vanlige ornamenter, de gir sitt tydelige vitnesbyrd om den aktelse og takknemlighet venetianerne følte for Cort Adeler. I særlig grad gjelder dette Markusordenens hederstegn - korset i blå emalje med den gylne Markus-løve i midten og liljene i korsets innvendige hjørner. Med den staselige ordensdrakten fulgte det både verdighet og respekt foruten at utnevnelsen til Markus-ridder også med førte forskjellige rettigheter, sivile så vel som militære.

Som tidligere nevnt fikk Cort Adeler også ifølge senatsbeslutning en større årlig pensjon for seg selv og arvinger helt til tredje ledd. Dogekorset fikk han rimeligvis ved avskjeden i 1660. Det var også en vakker utmerkelse, om enn ikke av samme rang og betydning som Markus-ordenens insignier.

 

KAPITEL IX

 

ATTER I HOLLAND

 

Meget var forandret i Holland da Cort Adeler vendte tilbake til dette land i mai 1661. Under de mange kampårene i Middelhavet var han blitt enkemann. Vi vet ikke med sikkerhet når hans første hustru døde, bare at han inngikk nytt ekteskap sommeren 1662, vel et års tid etter tilbakekomsten.

Hans annen hustru var ganske ung, 2l år gammel og bar navnet Anna pelt. Hennes far, Aernout Pelt, var død. Han hadde vært en rik kjøpmann som drev omfattende forretninger. Den danske forfatter og læge OIe Bork som traff Cort Adeler i Holland, omtaler i sine dag-bøker et større sukkerraffineringsanlegg som familien pelt eide. Anna pelts mor, Susanna van Gansepoel, var i live og deltok i datterens og Cort Adelers bryllupsfestligheter. Hun oppgis å ha tilhørt en adelig familie som under Filip II flyktet fra spansk Nederland til Holland for sin religions skyld. Selv hørte hun ved sitt ekteskap til det solide, hollandske handelsborgerskap. Hennes sønn, Arnold Pelt, var forretningens leder og kom siden til å stå i regelmessig for-bindelse med sin framstående svoger i Danmark.

Anna Pelts bilde er bevart. Det er tatt i seinere år og viser et blekt ansikt med fine trekk. Som 21-årig brud må hun ha vært ganske vakker, og det var sikkert et staselig par som stod foran alteret. Aldersforskjellen var jo nokså stor, han var nesten dobbelt så gammel som henne, men ellers i sin fulle kraft og en staut kar å se til. Anna Pelt hadde også en eldre, gift søster, Marie. Som enke i 40-års alderen kom hun seinere til K6benhavn, hvor hun inngikk nytt ekteskap med livlægen Henrik Møinichen.

Ole Bork var under sitt Hollands-opphold bosatt i Leyden, men besøkte gjentatte ganger Amsterdam. Han var her sammen med Cort Adeler, først i et bryllup hos en norsk kjøpmann ved navn Johan Lüder, i hvis heim "alt var prektig anrettet". Den norskfødte "ridder Curtius" (som han kaller ham) fortalte ham da at han hadde deltatt 16 år i venetianernes krig mot tyrkerne, og hadde vært med i alle de viktigste trefninger. "Han drakk på vår konges sunnhet" og fortalte Ole Bork at han tenkte på en reise til Danmark.

I juni 1662 bebuder Ole Bork at "Curt Adelborst om kort tid skal feire sitt bryllup". Selv synes Bork ikke å ha vært med i dette. Mylius kan fortelle at vielsen foregikk i den gamle Lutherske kirke i Amsterdam og at 120 fornemme personer bivånte hans bryllup som stod på "Printzen-Gracht" (Prinsegraft), hvor Susanna van Gansepoel bodde. Den borgerlige vielse fant sted den 23de juli, og to dager seinere fulgte den kirkelige høytidelighet.

Det er i anledning dette annet ekteskap at vi første gang møter navnet Coert Sivertsen Adelaer, eller som han selv underskrev vielsesprotokollen Curt Sivertsen Adelaer. Under oppholdet i Holland ble han temmelig ofte kalt Koenraad Siewertsz Adelborst. Også i prins Almericos tidligere nevnte æresdikt på latin forekommer Adelborst som hans navn. "Et rett besynderlig navn", sier Bruun, "omtrent som en danske eller en nordmann hadde kalt seg Cort Sørensen Sjøkadett eller Cort Sjøkadett, for "Adelborst" er jo en tittel i den hollandske marine; intet under da om han ved sitt giftermål, da han trådte i forbindelse med en ansett og rik hollandsk familie, har kastet dette navn bort og ombyttet det med et smukkere: Adelaer."

Hvordan kan det ha seg at sjøhelten en tid fikk bære det besynderlige Adelborst- navn og at han heretter skrev seg med det velklingende Adelaer som lever ned gjennom tidene i Nordens historie?

Adelborst har det saktens stått på hans første attester som han medbrakte til Venezia. Det er lite trolig at venetianske marinefolk som stadig hadde med hollendere å gjøre, skulde være ubekjent med at betegnelsen adelborst betydde kadett (lærling) i flåten. Han ble da vanligvis betegnet med capitano Curt, seinere cavaliere Curtius (ridder Curtius). Prins Almerico kjente ham utvilsomt under denne betegnelse, men har i æresdiktet rimeligvis ønsket å gi ham det "fulle navn". Kanskje har også andre venetianere ment at Adelborst hørte med til egennavnet siden det kom til å følge ham videre på denne måte, også etter tilbakekomsten til Holland. At Adelaer skulde være avledet av Adelborst er selvsagt noe tøv som allerede Bruun avviste. Som tidligere nevnt er det sannsynligvis dannet av det norske Ørn- familienavn. Sikkert er det jo at broren, amtmannen i Bratsberg, også tok Adeler-navnet. Allerede i venetianertiden hadde Cort Adeler ørnen i sitt våpenskjold. På morsiden har han (som før antydet) kanskje hørt til Ørn- slekten.

Den før nevnte hollandske sjøkrigshistoriker de Jonge, som omtaler Cort Adelers innsats i sin "Nederland en Venetie", nevner et par dikt som ble skrevet til hans ære i Holland. Bruun avviser de vers som en Jan van Duisbergh og Henrik Bruno forfattet, som uvesentlige versemaker- leilighetsprodukter, og det er heller ikke nødvendig å legge for stor brett på de bombastiske og overdrevne uttrykk i slike lovprisninger, men sett i sammenheng med bryllups- feiringens festivitas og det tilbud om vice- admiral- stilling i den hollandske marine som kom i 1665, forstår vi at Cort Adeler på denne tid nøt høy anseelse både som sjøkriger og privatmann.

Når det ellers var stille om hans navn i Holland, må vi huske at det var fredsår mellom stormene. Cort Adeler hadde etter lange tiders kamptilværelse endelig anledning til å nyte privatlivets fred. Han synes å ha befunnet seg vel i Pelt- familiens krets, hvis handelsfore-tagender han sikkert søkte å fremme gjennom sine forskjellige forbindelser. Heller ikke var han avskåret fra sine venner i Venezia. Han vedble å ivareta republikkens interesser på skips- utrustningens og vervningens områder i Holland. Økonomiske vanskeligheter hadde tvunget Venezia til reduksjoner, men republikken trengte jo stadig hjelp og tilskudd fra andre sjømakter. I april 1661 hadde grev Gualdo således overrakt Frederik III av Danmark en skrivelse fra dogen med anmodning om støtte i tyrkerkrigen. Fra Holland, England og Sverige håpet man også på assistanse i kristendommens navn for å kunne fortsette kampen mot "de vantro".

Mens Cort Adeler deltok i venetianer- krigen mot tyrkerne, hadde hollenderne utkjempet den første store krig mot England. Hollenderne og englenderne var jo tidens skarpe rivaler om herredømmet på havet etter at Spanias sjømakt var sterkt redusert. Det var nok av strids-punkter - i heimlige farvann, i koloniene, om fiskerettigheter i Nordsjøen, handelsfor- bindelser og prestisjespørsmål. Under den engelske revolusjon tok hollenderne åpent parti for det fordrevne Stuart-kongehus, og Cromwells sendemann ble myrdet i Haag. Da så Cromwell høsten 1651 innførte navigasjonsakten som forbød andre enn engelske fartøyer h føre varer fra ikke-europeiske land til England og dets besittelser, ble dette oppfattet som en åpen trussel mot den hollandske mellomhandel.

Etter en strid om flagghilsenen for de engelske krigsfartøyer, var krigen brutt ut i 1652. Den ble ikke langvarig, men intens og rik på begivenheter. Det ene sjøslag fulgte etter det annet, hvor englendernes bekjente puritaner- fører Robert Blake fikk prøve krefter med hollendernes admiraler Martin Tromp, de Witt og Michael de Ruyter. Etter det blodige slag ved Scheveningen ble det innledet fredsforhandlinger, og våren 1654 undertegnet man Westminster- freden som tvang Holland til å anerkjenne navigasjonsakten, betale skades-erstatninger og for framtiden å godkjenne hilseplikten med flagget. Krigen hadde helt og holdent vært ført til sjøs, og dens forløp hadde tydelig vist betydningen av en sterk flåte- rustning. I strategi og taktikk hadde den vært overmåte lærerik for begge parter.

Den engelsk- hollandske krig ble fulgt av en rekke til dels langvarige konflikter mellom de forskjellige sjømakter - England og Spania, Frankrike og Spania, og i 1658 hadde også Holland erklært Portugal krig. Først i 1661 ble Portugal tvunget til fred og anerkjennelse av fri handel for hollandske skip med Brasil, foruten en rekke andre innrømmelser.

Cort Adeler hadde i Holland rik anledning til gjennom samtaler og meningsutveksling med militære kolleger å sette seg inn i den utvikling som krigen hadde medført på sjøstrids- kreftenes område. I Amsterdam befant han seg like i nærheten av flåterustningenes brenn- punkt og hadde utvilsomt adgang til å gjøre rike iakttakelser. Det er helt galt når man har villet begrense hans erfaring til Middelhavs-flåtenes skipstyper. Man må ikke overse hva tiden i Holland har lært ham. Og han skulde få god bruk for denne mangesidige lærdom da han ble kalt til en ledende stilling i den dansk-norske flåte. Det var nok ikke tilfeldig at hollenderne i 1665, da de sto foran en ny blodig krig med England, tilbød Cort Adeler stilling som vice-admiral for Norderkvarteret og Vest Vriesland - "ikke fordi det var mangel på erfarne og tapre krigsledere i Holland, men på grunn av den estime Statene har for hans person".

Men da var Cort Adeler blitt generaladmiral i Frederik III's tjeneste og stod midt oppe i en virksomhet av inngripende betydning i København. Man kan gruble over hans skjebne, hvis han var blitt hollandsk flåtesjef. Kanskje hadde han vunnet seire som gav et større internasjonalt ry, men for den dansk-norske flåte var det en stor vinning at Frederik III forstod å knytte Cort Adeler fast og blivende til de store oppgaver heime.

 

KAPITEL X

 

FREDERIK III TILKALLER CORT ADELER

 

Mens Cort Adeler kjempet mot tyrkerne i Middelhavet, hadde store krigsulykker rammet Danmark-Norge. Den sterke Vasa-kongeslekten hadde revet Sverige tøs fra det tidligere nedverdigende avhengighetsforhold til Danmark, og gjennom Gustav Adolfs og Axel Oxenstiernas berømmelige innsats i tredveårs- krigen var det svenske monarki stått fram som

en virkelig stormakt i Norden. Christian IV hadde forgjeves søkt å hindre denne utvikling. Hans eget forsøk på å gripe inn i den store tyske krig var endt med nederlag. Og hans personlige tapperhet under sjøslagene ved Kolberg Heide og Femern, da oppgjøret med Sverige kom, formildet ikke forsmedelsen ved Brømsebro-freden i 1645. Nedbøyd av sykdom og skuffelser døde kongen etter nesten seksti års regjering i 1649. To måneder seinere besteg Frederik III den danske trone etter en ydmykende strid med adelen, som søkte å fremme sine standsinteresser midt under en vanskelig tid for Danmark.

I 1654 ble dronning Kristina etterfulgt av Karl X Gustav, en djerv krigerkonge med ukuelig pågangsmot - "den farligaste fiende som Sveriges ovänner kunde råka på". Som ganske ung hadde han lært krigskunsten under Lennart Torstensson og hadde blant annet deltatt i dennes berømte tokt mot Danmark. Han hadde arvet Vasa-slektens ide om et nordisk Østersjølvelde. Danmark hadde måttet avstå Gotland som i høy grad styrket Sveriges strategiske muligheter i Østersjøen, og Karl X Gustav arbeidet målbevisst på å gjøre dette tit et svensk mare clausum

på bekostning først av Polen, siden av Danmark. Så godt som hele sin regjeringstid var han med den svenske hæren og flåten ute i krig.

Mens Karl X Gustav var opptatt med felttog mot Polen, hadde Frederik III. erklært Sverige krig i håp om å vinne sine tapte provinser tilbake. Flåtene møttes ved Møen i en to dagers uavgjort kamp, fortsatt av et hardnakket sjøslag ved Falsterbro, hvoretter den svenske flåte trakk seg tilbake til Wismar. Karl X Gustav var i ilmarsjer rykket vestover gjennom Tyskland. Med sine ni tusen krigsherdete veteraner hadde han hurtig jagd de dårlig forberedte danske stridskrefter nordover Jylland. En mørk høstnatt bie den sterke festningen Frederiksodde, nøkkelen til Lillebelt, stormet og inntatt av svenskene. Bare sjøen hindret dem i å trenge videre fram mot Fyen og Sjælland. Den svenske flåte som lå innesperret i Wismar, maktet selvsagt ikke å yte noen hjelp tii transport over sundene.

Men om vinteren kom isen under en langvarig og enestående kulde. "Gud gjorde i Januari 1658 for kung Karl Gustav och svenska armen en brygga over havet,» skriver Ehrenstein. Isen la seg sterk over beltene, slik at den svenske hær med kavaleri og kanoner kom over, og takket være denne skjebne. svangre "Guds brobygging", som satte den danske flåte ut av spillet, var all motstand snart overvunnet både på Fyen og Sjælland. Med utrolig hurtighet tvang Karl X Gustav Danmark til underkastelse. Intet alvorlig forsvar var reist, panikk og bestyrtelse grep regjering og folk i København. Den 26de februar undertegnet man Roskilde-freden, for Danmark den mest ydmykende fredsslutning i rikets nyere historie. Skåne, Halland og Blekinge samt øya Bornholm gikk tapt, for Norges vedkommende Bohuslän og Trondheims len (innbefattet Nordmøre og Romsdalen); Jemtland og Herjedalen var tidligere avstått under Brømsebro- freden.

Danmark hadde måttet love å utestenge fremmede flåter fra Østersjøen. Sverige hadde ved Roskilde- freden fått sin største utstrekning, omtrent dobbelt så stort som det er i dag, omfattende Finnland og store strekninger på fastlandet sønnafor dette. Sverige var blitt det mektigste rike ved Østersjøen - et svensk "Østersjø-velde" begynte.

Hollenderne så med sterk uvilje på denne utvikling, og Karl X Gustav som fryktet for angrep mot sine transporter fra hollandske flåteavdelinger, krevde at danskene ifølge Roskilde-freden skulde hindre alle forsøk på trenge gjennom Øresund. Da Danmark gjorde vanskeligheter og vegret seg mot å lukke sundet, gikk Karl X Gustav atter til krig. Han innskipet sine tropper på flåten og begynte beleiringen av København, hvor Frederik III uttalte at han ville kjempe "og dø i sitt rede" heller enn å overgi seg. Med fortvilelsens mot forsvarte borgerne byen, og hjelp kom også fra hollenderne. Holland hadde sin flåte rustet, og denne brøt gjennom svenskenes sperringer av Øresund etter en blodig trefning. Karl X Gustav besluttet å våge en storm mot København, men møtte denne gang sterk motstand og måtte trekke seg tilbake med store tap. I 1660 bre den svenske erobrerkonge plutselig syk og døde kort etter. Ved freden i København den 27de mai samme år måtte svenskene gi Danmark tilbake lya Bornholm og anerkjenne nordmennenes gjenerobring av Trondheim len.

Den danske adel hadde sviktet sin plikt under krigen. Det var Frederik III og borgerne, som - besjelet av sterk patriotisme - forsvarte København, mens de store adelsherrer med alle sine privilegier og rikdommer holdt seg avventende tilbake. Det måtte skaffes midler til gjenreisningen etter krigen, og stendene ble sammenkalt for å bevilge de nødvendige penger. Adelen hadde intet lært av stillingens alvor og viste seg lite villig til å bære sin del av byrdene. Med nyvakt selvfølelse reiste borgerne seg til strid og stilte seg på kongens side. Adelen bre tvunget til å oppgi sin skattefrihet og måtte samtykke i å la kongemakten proklamere arveretten. Den gamle "håndfestning", som kongen hadde måttet underskrive da han besteg tronen, ble satt ut av kraft, og den 18de oktober foregikk den høytidelige arvehyldning på slottsplassen. Den 10de januar 1661, en måneds tid etter at stendermøtet var oppløst, ble dokumentet med den lange tittel "enevoldsarveregjeringsakten" utstedt. Høsten 1661 ble også Norges stender samlet i Christiania for å underskrive dette og hylle Frederik II som arvekonge. En ny forfatning i pakt med tiden og utviklingen ble forberedt, og med Kongeloven av 14de november 1665 (etter utkast av Peder Schumacher, den seinere så innflytelsesrike minister Griffenfeld) ble eneveldet endelig innført i Danmark - Norge.

Innad gjaldt det nå for kongen å læge krigens sår og skape orden i administrasjonen og de sørgelige finanser. Det var et redusert rike som var gjenstand for hans nye styre, samtidig som den svenske nabos maktstilling var veldig styrket på Danmarks bekostning. Det er ikke så underlig at revansjetanken kom til å spille sterkt inn i framtidspolitikken. Det var ikke lett å resignere etter tapet av alle de rike provinser. Danmark var heller ikke så villig til stadig å anerkjenne svenskenes østersjøvelde. Men for å kunne ta opp konkurransen med den svenske stormakt måtte Danmark ha effektive allianser og selv gjenreise sine stridskrefter, framfor alt sin flåte. Besettelsen av de viktigste initiativ- givende embeter i flåten ble da av ganske særlig betydning. Den gamle adel hadde fremdeles storparten av statens høye embeter, men Frederik III så med lett forklarlig uvilje på adelens pretensjoner ved nyansettelser. Menn av borgerlig herkomst hadde andre muligheter enn før. - Den 19de desember 1660 døde riks-adrniralen Ove Gjedde, og Frederik III nølte lenge med å velge hans etterfølger. Det manglet ikke på dyktige menn i den danske marine, framfor alt syntes admiral Henrik Bjelke selv-skreven til å bli utnevnt. Han hadde utmerket seg i krigen, og under stendenes forhandlinger om arveloven sluttet han seg til kongen. Når denne forholdt seg avventende, var det sikkert ikke av uvilje mot Henrik Bjelke, men i håp om å styrke det vennskapelige forhold til den hollandske flåte ved å stille en dyktig hollandsk admiral i spissen for den danske sjøetat. Krigen hadde vist verdien av hollandsk hjelp, og Frederik III hadde full forståelse av den betydning forbundet med en første rangs sjømakt hadde. Det ble derfor innledet forhandlinger med den berømte hollandske admiral Michael de Ruyter, som sammen med admiral Opdam hadde spilt en så framtredende rolle under hjelpeflåtens krigsoperasjoner. Nær jul 1661 kunne den svenske residenten i København G. Duvall opplyse at tilbudet var avslått. De Ruyter, som Frederik III satte så stor pris på, ønsket ikke å forlate den hollandske marine. I mai 1662 ble da omsider Henrik Bjelke riksadmiral.

Forspillet til Cort Adelers innkallelse til Danmark for å overta den ledige stilling som riks-viceadmiral, er ikke fullt historisk belyst, men Preben Holck har kanskje rett i at den må "settes i forbindelse med Frederik III's personlige ønske om å betro kommandoen over den utrustede flåte til en mann med europeisk anseelse som dyktig og erfaren sjøkriger".

Han mener at det sannsynligvis var kongens høyre hånd og nærmeste rådgiver, den tidligere norske stattholder Hannibal Sehested, som først henledet oppmerksomheten på at "man i Adeler ville finne nettopp den mann, en hadde bruk for". Kanskje har Sehested, som kom til Frankrike i september 1662, fått mer inngående rede på Adelers ærefulle krigsinnsats i venetiansk tjeneste gjennom Venezias ambassadør i Paris, som han avla besøk hos. Denne var nemlig historiker- diplomaten Jean Baptiste Nani, kjent for sin skildring av tyrkerkrigen i verket "Historia della Republica Veneta". Sikkert er det at Claus Ahlefeldt som den gang var kommanderende general over den norske hær, ble kalt til København i november 1662 med et presserende oppdrag om å reise til Holland, blant annet for å forhandle med Cort Adeler om ansettelse i den ledige danske admiral-stilling. Det må antas at Claus Ahlefeldt først har ført muntlige forhandlinger med Cort Adeler, seinere har de to menn drøftet saken skriftlig.

Om resultatet av dette skrev Ahlefeldt en kort meddelelse til kongen fra Kier. Cort Adelers brev fra Amsterdam til Ahlefeldt er bevart, og det framgår av dette at han også har fått tilbud om stilling som admiral og flåtesjef i republikken Venezias tjeneste. Forskjellige verv som venetianerne hadde pålagt ham, hindret ham for øvrig fra straks å begi seg til Danmark for å framstille seg for kongen. Til København kom han først i august 1668, og den 15de september samme høst blir Cort Adeler utnevnt til admiralitetsråd og admiral i den danske flåte. Han forplikter seg til "med største flid og iver" å fremme rikets gagn og være sin "suverene konge og rette arveherre lydig, huld og tro". Etter beste evne og makt skal han "hindre og avverge all skade og forderv" mot kongehuset. Hans særlige oppgave blir å overvåke alt som "kan være sjøetaten til oppkomst og forbedring". Han får rang nest etter riksadmiralen, sete i admirali-tetet og oppnår den betydelige gasje pil 7200 riksdaler årlig, foruten visse handelsprivilegier.

Av Bruun og andre som er gått ham i sømmene, ei det blitt hevdet at Cort Adeler skulde ha utnyttet sine venetianske utmerkelser og det ry som formentlig sto av hans bedrifter i tyrkerkrigene, til selvreklame for å oppnå kongens gunst og særlige fordeler i forbindelse med sin stilling. Psykologisk stemmer det dårlig med alt vi vet om Cort Adelers bramfrie karakter, og faktisk foreligger det ikke fnugg av historiske beviser for slike beskyldninger. Det må dessuten erindres at Økonomisk var Cort Adeler en velstående mann, med pensjon fra Venezia og smigrende tilbud om admiralstilling i republikkens tjeneste, dertil var han inngiftet i en rik hollandsk handelsfamilie. Noe motiv til å opptre som en pralende lykkeridder fantes ikke. Det var hans store sjømilitære kvalifikasjoner som betinget den høye avlønning og begunstigede stilling han så hurtig fikk.

Når man har hevdet at Cort Adeler oppnådde høyere lønn enn selve riksadmiralen og uforholdsmessig høyere enn Niels Juel, så har dette ved seinere undersøkelser vist seg å bero på en feilaktig forståelse av de privilegier og ekstrabevilgninger som den gang ble tillagt de forskjellige embeter. Men Cort Adelers utnevnelse betydde ellers en forbigåelse av Niels Juel, som tidligere hadde hatt hele tilsynet med og kommandoen over folk og skipsarbeid på Holmen. Dette ble fra nå av underlagt vesentlig Cort Adeler. Kort etter samme år fikk han tittel av general- admiral med kommando som flåtens sjef i tilfelle krig. Det var et stort ansvar som ble lagt på Cort Adelers skuldre, og han tok snart fatt på de mange oppgaver med forutseende initiativ og sjelden administrativ kraft og evne.

 

KAPITEL XI

 

DEN DANSK-NORSKE FLÅTE ETTER KRIGEN

 

Krigen hadde vist at flåten ikke stod på høyde med tidens krav. Christian IV hadde jo lagt for dagen en ganske særlig aktiv interesse for flåterustningene, og ved hans død var den danske flåte temmelig sterkt stillet - især med hensyn til større orlogsfartøyer. Etter 1650 svarte ikke nybyggingen til avgangen, og vedlikeholdet hadde også vært mindre påpasselig. De store orlogsfartøyer var ikke bare særdeles kostbare å bygge, de krevde også en utrustning og en besetning som de hardt belastede finanser hadde vanskelig for å bære. Tap og mangler under krigen hadde ytterligere redusert flåtens styrke, og Møen- sjøslaget godtgjorde også at flere av de orlogsfartøyer man hadde stilt så store forhåpninger til, saknet den ventede kampdyktighet. Man framholdt nødvendigheten av ombygging og modernisering, men krigstilstanden tillot ikke slike tiltak i større målestokk. Heller ikke kom det til noen større trefninger med den svenske flåte, det var hollenderne som grep inn og tok initiativet i Øresund.

Etter krigen var rikenes tilstand preget av alminnelig utmattelse, og depresjonstiden hindret foreløpig mere omfattende rustningstiltak. "Det synes å være en alminnelig antagelse, at flåten ved året 1663 var i en forskrekkelig tilstand," sier Bruun, idet han siterer noen vers av et dikt om Cort Adeler:

 

                                   "Hvor Christian den fjerdes svaner sås

                                   i lett og skinnende rekke,

                                   der ligger en enkel stekket gås;

                                   ti kronen eier bak Holmens lås

                                   ei nok til å takle en snekke."

 

Overdrevne ord naturligvis, men Bruuns forsøk på å svekke inntrykket av den miserable situasjon virker lite overbevisende. Klagene over flåtens forfall de første årene etter krigen er så altfor mange og altfor sterke. Nybyggingen stagnerte helt, slik at de påbegynte fregatter måtte henlegges til bedre tider. De midler statskassen maktet å reise i forsvarsøyemed, ble anvendt til Københavns befestninger og det nye kastellet som var satt i verk. I marinen var det alminnelig reduksjon på offiserer og mannskap. De norske sjøfolk søkte seg for øvrig helst inn i hollandsk tjeneste, hvor de fikk bedre vilkår. De matroser man fikk til flåten i København, var neppe folk av beste kvalitet. Og skipene var gjennomgående dårlig utstyrt med de nødvendigste ting.

Det framgår også av regnskapene at det var svært små summer som ble bevilget til flåtens materiell. Preben Holck framfører således riksadmiralens overslag den 2nen mai 1661 over årets utgifter - deriblant til utrustning av tre orlogsskip til kongens norske hyllningsreise, som med de nødvendige forhåndsreparasjoner, proviantering og andre utgifter ble anslått til 3941 riksdaler, mens vedlikeholdet av flåtens øvrige fartøyer anslagsvis ble beregnet til 8682 riks-daler. Fra juli 1661 anfører han videre en svensk rapport om stillingen: "Det står ynkelig til med flåten her. Skipene ligger og råtner, det er hverken tjære, bek eller planker til å reparere dem med. De skulde ei i år og dag kunde settes i stand til å brukes i sjøen, noen av de største vil det koste likeså meget å reparere som de er verd." Den svenske gesandtskapssekretær Peter Chambers som av nærliggende årsaker fulgte godt med i alt som foregikk, taler åpent om den store mangel på alle nødvendige forråd av materialer. Til å ekvipere skipene har de hverken det ene eller det annet, meddeler han, og hvis man ikke tar fatt på reparasjons- og utbedrings-arbeidet snart, frykter han for at skipene vil råtne og synke. Etter at han i mai 1662 har lykkønsket Henrik Bjelke med utnevnelsen til riksadmiral, refererer han til en samtale med denne. "Hva sier dere i Sverige til at vi lar vår flåte forfalle på denne måte," uttaler riks-admiralen, og får da det lakoniske svar: "Det er jo fredstid, hvorfor så gjøre unyttige opp-ofrelser."

Det var en alminnelig mening i de danske marinekretser at man avsatte for meget av de sparsomme midler som stod til rådighet til å opprettholde hæren, mens orlogsfartøyene lå grønne og forsømte. Denne oppfatning kom også fram i Henrik Bjelkes samtale med Chambers. En karakteristisk uttalelse av den kloke og innsiktsfulle Hannibal Sehested som døde som sendemann i Paris i 1666, kan det være av interesse å erindre i denne forbindelse. Kort før sin død skrev han i sitt politiske testamente, som bygger på inntrykk av maktfor-holdet etter krigen og forsvarets muligheter i framtiden: "Det burde opprettes en stående hær av innfødte hvilket ville bli mindre kostbart og langt mer pålitelig enn leietropper. Men især burde man legge vind på sjømakten, som er mest fordelaktig på grunn av landets beskaffenhet. Med hensyn til Sverige burde man glemme de tidligere lidte tap, som dog ikke står til å gjenopprette. Intet er nyttigere for begge land enn å leve i den best mulige forståelse og enighet med hverandre. Istedenfor fiendskap med Sverige, hvilket bare er til fordel for fremmede makter, burde Danmark søke et nøye forbund med denne stat, slik at Danmark skulde være sjømakten og Sverige landmakten. En slik forbindelse ville bli en kilde til ro, lykke og storhet for begge de nordiske kroner."

Noe håp om et forbund med Sverige var det imidlertid ingen grunn til å stille seg. Det var alminnelig utbredt bitterhet etter krigen. De færreste innså vel at "de lidte tap ikke var til å gjenopprette". At hovedvekten under de nye omstendigheter måtte legges på en gjenreisning av flåten, var derimot mange kommet på det rene med. Allerede i 1663 da Københavns nye kastell på det nærmeste var ferdig, begynte bevilgningene til vedlikehold av flåten å flyte rikeligere. Eiketømmer ble skaffet, dels fra Norge og dels fra Jylland. Man begynte atter å legge planer om nybygging. Før Cort Adeler kom til København, var det allerede blitt livligere virksomhet på Holmens verft. Det manglet ikke på oppgaver da han tok fatt.

Cort Adeler fikk straks en meget framskutt og begunstiget stilling i Danmark. Et kongelig reskript høsten 1668 gav ham tollfrihet for gods og innbo som han måtte ønske å ta med seg tii riket. Den alvorlige, litt tunge og ikke altfor meddelsomme konge som etter krigen betraktet den danske adel med reservert mistanke, ble uten tvil tiltrukket av sin nye admirals åpne, ærlige og vinnende vesen. Det er mange eksempler på Frederik III,s og kongehusets velvilje like overfor Cort Adeler i de følgende år. Han fikk som tidligere nevnt tittel av general- admiral, og da han i 166b avslo det hedrende tilbud fra Holland om å tre inn i den hollandske marine som admiral, ble han den 7de februar 1666 opphøyet i adelsstanden og valgte da et våpen med Dardaneller, tyrkerhode, kanoner og en halv ørn innfelt - vesentlig de samme detaljer som vi kjenner fra hans våpenskjold i Venezia-tiden. Da Danebrogsordenen ble innstiftet i 1671, var Cort Adeler blant de første som fikk denne orden. I 1666 fikk han en datter, Sophie Amalie, utvilsomt oppkalt etter dronningen som også stod fadder til barnet og gav en vakker sølvkanne som faddergave. Året etter var kongen selv fadder til en annen datter som fikk navnet Frederica.

Kongen tildelte stadig Cort Adeler viktige oppdrag, og forholdet mellom dem vitner tydelig om gjensidig tillit. Dette framgår også av de få brev som er oppbevart av deres orrespondanse. Den fåmælte kongen manglet ikke ord når det gjaldt å uttrykke sin gunst. Han har tydeligvis også likt å høre Cort Adelers beretninger om tyrkerkrigene og forholdene i Holland. Tilbøye1ig til lange overveielser som han var, tok han gjerne imot råd av de ikke særlig mange som hadde vunnet hans tillit Og Cort Adeler hadde et rikt fond av erfaringer, ikke bare når det gjaldt flåtespørsmål.

Frederik III brydde seg personlig lite om stas og prakt, de første årene etter 1660 med de trykkende finanser innbød da heller ikke til forsøk i den retning. Men dronningen var i motsetning til sin tilbaketrukne gemal både ærgjerrig og praktelskende. Hun søkte å ta etter det nye hoffvesen som begynte å utvikle seg i denne tiden etter mønster fra Ludvig XIV's Frankrike. For hoffet heter det at den norske rustmester Jacob Jensen lot utstyre en galei på venetiansk vis "meget kunstig gjort etter admiral Adelers invention". Seinere lot dronningen Cort Adeler anskaffe to flotte venetianske gondoler.

Men Cort Adeler var beskjeden og punktløs i sin framferd, det var ham sikkert ikke om å spille en rolle som hoffkavaler, men han forstod også å, gjøre seg gjeldende i det høyere selskapsliv og var velsett ved det nye danske hoff som tok form i Frederik III's seinere regjeringsår. I sitt privatliv innrettet han seg sikkert meget etter tidens hollandske skikk og bruk. Hans hustru var jo hollandsk, og han vedble å stå i forbindelse med familien i Amsterdam.

Det varte ikke lenge før han var i full aktivitet med de nye flåterustninger.

"Han tømret ved dag, han tegnet ved natt, og skip etter skip i spanter ble satt og snart av stabelen rente."

Slik står det i diktet om Cort Adeler som Bruun har så vanskelig for å godkjenne. Det er et viktig spørsmål som trenger til å bli nærmere belyst. Hvilken betydning har Cort Adelers virke hatt for fellesflåten de følgende år?

 

KAPITEL XII

 

CORT ADELERS GALEIER

 

Typer av galeier var kjent allerede i oldtiden, og i århundrenes løp ble galeien utviklet til fullkommenhet, hos venetianerne og tyrkerne ikke minst. Særlige forhold i Middelhavs- strøkene gjorde denne båttype så viktig og anvendelig. Slaver og seinere en rik tilgang på straff-fanger løste i alminnelighet spørsmålet om billig arbeidskraft til å trekke de tunge årer. Vindforholdene begunstiget også bruken av galeien i flåten. Galeien ble ikke hemmet av de hyppige forekommende vindstille dager som vanskeliggjorde operasjoner med store seilskip. Cort Adeler hadde under tyrkerkrigene i høy grad lært disse fartøyene å kjenne. Selv kommanderte han jo et armert seilskip og hadde anledning til å trekke sammenlikninger under forskjellige krigssituasjoner.

De sjøfarende nasjoner i Vest- og Nord-Europa hadde også gjort en mer og mindre utstrakt anvendelse av galeien i mange varianter. I Sverige omtales galeier som en del av orlogsflåten allerede under Gustav Vasa. "Kan hende det var derfra Erik Rosenkrands hadde ideen til de galeier han lot bygge i Bergen," sier kommandørkaptein F. Beuflich i innledningen til sitt verk om "Norges Sjøvæbning". Det heter om Erik Rosenkrands at han som lensherre i Bergenhus (1559-68) ved forhandling med lenets innvånere slkte å få disse til å bekoste noen galeier.

En liknende oppfordring anmodet Frederik II Christian Munk om å rette til Akershus len under "Syvårskrigen". Seinere lot Christian IV i 1619 bygge en galei ved Bremerholm og meddelte lensherren v. Papenheim at den skulde bli sendt opp til Norge, og at dens bekostende måtte utliknes på befolkningen i hans len. Andre steder i landet fikk man ordre om å bygge galeier etter denne type. Kyndige skipsbyggere var å få" fra Holland. I 1620 påbyr kongen at det skal oppføres "båthus" for de nye galeiene. Under sin deltagelse i tredve-årskrigen forlanger han dog at en del av disse galeier skal sendes ned til København, men i hans "krigsordinants over Norge" av 1628 endrer han påbudet slik at ti galeier skal forbli i Norge "til Landets defensjon". Denne forordning ble ikke av lang varighet, for de norske galeier skulde snart henlegges til København hvor vedlikeholdet falt lettere. Heretter var lenene fritatt fra å holde galeier til Norges kystforsvar, dog riktignok slik at de måtte utrede en "galeiskatt". Under Hannibalsfeiden i 1642-45-erene fikk man istedenfor galeiene de såkalte "skjærgårdsbåter" med rorsfolk armert til fektning. Nærmere instrukser om slike skjærbåters bygning og bemanning kom det seinere under Frederik III.

Ved siden av dette skjærgårdsforsvaret ble det også under Christian IV gjort begynnelse til å organisere en sjøgående styrke med handelsfartøyer som ble bygd med en viss armering. Det var de siden så ofte omtalte defensjonskip til vern mot kapere og fribyttere, til konvoitjeneste og vel også til merkantile formål.

Noen sikker opplysning om størrelsen av de tidligere norske galeier har vi ikke. Det var dog uten tvil til dels ganske rommelige fartøyer, rikelig utstyrt også med rigg og seil, slik de ble bygd under Christian IV. Enkelte av dem betegnes også som galeifregatter. Galeien i forskjellige varianter var velkjent i fellesflåten, og særlig i det norske kystforsvar, lenge før Cort Adeler, og galeiskip i vekslende dimensjoner og armeringer ble bygd også lenge etter hans død. Men Cort Adeler var det som under inntrykk av Middelhavskrigene innførte galeikonstruksjoner "etter tyrkisk fasong". Etter hans råd 1ot Frederik III henimot slutten av 1668 gjennom Claus Ahlefeldt befale at bygging av nye skjærgårdsbåter skulde stanse. Neste år ble Ove Bjelke beordret å skaffe tømmer til galeier. Cort Adelers modell ble utført i Holland og sendt til Bergen, hvor Ove Bjelke etter modellen og anvisningen lot bygge flere galeier av den nye type.

Selv tok Cort Adeler (etter sitt oppdrag i Holland hvor han formidlet kjlpet av fregatten "St. Michael") også et lengre opphold i Norge. Han kom til Bergen i 1664 og fortsatte utover våren med utskrivningsreiser tit Akershus og Bratsberg amt, seinere ti1 Trondheim. Det gjaldt å få utskrevet nye mannskaper til flåtens stigende behov. Samtidig fikk han anledning til å drøfte galeispørsmålet og kystforsvaret. Under sin fire måneders Norgesreise førte han effektivt tilsyn med galeiverftet i Bergen. Den første galeien som fikk navnet "Friderich", ble ferdigbygd før Adeler i juli måned vendte tilbake til København.

Det følgende år ble det iverksatt galeibygging også andre steder i landet for å erstatte skjær-gårdsbåtene. Uten på noen måte å spille samme rolle som i Middelhavets farvann kom galeien til å gjøre god nytte for seg i de nordiske land, ikke minst ved troppetransporter i den norske skjærgård. Cort Adelers galeier utmerket seg ved kraftig skrog, solid stevn med sterk armering, bredsidekanoner, stor seilføring, foruten en rommelig plass for roerne. I stevnen bar de en kraftig jernspore til å gjennombore fiendens skrog og holde galeien fast under entring og nærkamp.

Motstand vakte denne galeitype fra forskjellig hold. Særlig kritiserte Jens Juel (bror av Niels Juel) dens anvendelse i de norske farvann. Han ønsket flere skjærgårdsbåter og småfartøyer "etter den gamle måte". Galeiene, mente han, krevde for meget mannskap. De var også dyre i drift og passet bedre for Middelhavet med sine lengre perioder av vindstille.

Juel fikk ikke medhold i sitt syn på galeien hos stattholderen Ulrik Frederik Gyldenløve. Den fikk da også en utstrakt anvendelse under den norske "Gyldenlflvefeide" og seinere under den store nordiske krig i det følgende århundre. Den nevnte "Friderich" tjente som mønster for en rekke galeier, bygd etter 1664 på Holmens verft. Cort Adeler fikk rorskarer til disse ved at det ble utskrevet fanger på Holmen. I Norge hører vi til dels om anvendelse av tvangsinnsatte "omstreifere". For å holde galeiflåten i krigsdyktig stand søkte Cort Adeler å gi dens  mann-skap rikelig anledning til øvelser, men under den skånske krig kom ikke galeiene til å spille noen større rolle i danske farvann.

Svenskene tok etter, og allerede i 1664 hører vi at det ble bestemt å bygge en svensk galei av den "tyrkiske type" i Göteborg. Seinere kom galeiene til å få en utstrakt anvendelse i den finske skjærgård under kampene mot russerne.

I fredstid benyttet Frederik III gjerne Cort Adelers galeier under besøk av fremmede fyrster og ved festlige anledninger. Særlig yndet var da den såkalte "Lille Friderich" som man lot utstyre med venetiansk stas og pryd. Selv fikk Cort Adeler en vakker galei som gave fra kongen.

Galeiflåten var dog selvsagt av liten betydning sammenliknet med den egentlige orlogsflåte. Her var det Cort Adeler fikk gjøre den store innsats som stod sin prøve under den skånske krigs alvorlige påkjenning.

                                                               KAPITEL XIII

 

FORBEDRINGER OG NYBYGGINGER

 

Fra Ludvig Holberg til en seinere tids historikere har man vært enige om Cort Adelers fruktbringende arbeid med gjenreisningen av den forfalne dansk-norske flåte. "Flåten braktes i fortreffelig stand av nordmannen Cort Adeler," sto det i en eldre norsk lærebok i Nordens historie, og Carl Plougs bekjente dikt om sjøhelten har disse slutningslinjer:

 

                                   Flåten, Nie1s Juel til seier har brakt

                                   under Ölands Val og i Køgebukt,

                                   var den som Cort Adeler skapte.

 

Enkelthetene i dette arbeid i flåtens tjeneste er dog lite undersøkt. Det er Preben Holcks fortjeneste med ugjendrivelige fakta å ha påvist resultatene av Cort Adelers virksomhet.

Med energi og dyktighet tok Cort Adeler fatt på arbeidet etter sin tilkallelse, og med rette omtales han av H. D. Lind i "Frederik III's Sjømakt" som "marinens store kraft" disse viktige årene. Da han kom til København i august 1663, framholdt han for kongen sin oppfatning av de retningslinjer flåtens byggevirksomhet burde følge. Orlogsskipene "Prins Christian" og "Svanen" som man var begynt å omarbeide, ble tatt under ny behandling, slik at de ble helt ombygd. Ved Neustadt-verftet i Holsten og Bremerholm i København ble etterhånden det ene orlogsfartøy etter det annet satt i verk. "Oldenborg" var under bygging og nesten ferdig da Cort Adeler kom til Danmark, og han var uten ansvar for dette fartøys mangler. Etter tilbake-komsten til København fra utskrivningsreisen i Norge tok han turen til Neustadt for å besiktige byggingen av "Tre Kroner". Han krevde straks forskjellige endringer med hensyn til fartøyets form og dimensjoner og fikk kongens bemyndigelse til å sette en ombygging i verk etter de av ham oppgitte mål. Høsten 1665 var skipet ferdig fra verftet. Men seinere lot Adeler atter beordre nye forbedringer og forandringer. Den svenske gesandtskapssekretær Chambers som fikk anledning til å komme ombord og se det nye fartøyet, hadde forskjellige ting å kritisere, men hans dom stemmer dårlig overens med andres utsagn. Chambers roste da også to av Cort Adelers skip fra omtrent samme tid - "Prins Jørgen" og "Kronprinsen".

Cort Adeler ledet personlig skipsbyggingen. Han var meget nøye med at det ble ytet kvalitetsarbeid og var vanskelig å tilfredsstille i så måte. Foruten de nevnte større skip og "Norske Løve" i 1665 bygdes også en rekke mindre fregatter som "Havfruen", "Emanuel" og andre fartøyer av forskjellige dimensjoner. Atskillig strid i admiralitetet synes det store orlogsskip "Christianus Quintus" å ha vakt. Cort Adeler var sterkt interessert i byggingen. Det ble skaffet et svært tømmer til Neustadt, og arbeidet gikk regelmessig framover etter kon-trakten med Claus Reimers ved verftet. Det var Cort Adelers tegninger og konstruksjonsprin-sipper som ble fulgt, han var en habil skipskonstruktør og krevde sine ideer iverksatt nøyaktig etter planen. I slutten av oktober 1666 ble skipet ført til København. Det fikk en armering på 96 kanoner og var et særdeles kraftig og velskapt orlogsskip. I 1667 fikk det innlagt banjer-dekk på Holmen. Det bar først navnet "Prins Christian", men dette ble i 1675 forandret til "Christianus Quintus". Under dette navn deltok det med heder i Køgebukt-slaget.

De svære bygge- og armeringspriser under den engelsk- hollandske krig tvang marinen til å innskrenke nybyggingen en tid, men kort etter ble det atter satt fart i arbeidet. I årene 1669-72 forøket man orlogsflåten med "Charlotta Amalie", "Anna Sophie", "Gyldenløve",  "Christiania", "Christianus Quintus", "Fredericus Tertius", "Netdebladet", alle bygd etter Cort Adelers tegninger. Det var vanskerige tider for den danske statskasse, og for enkelte av skipenes vedkommende måtte han slå noe av på sine høye krav. Alt i alt ble den dansk-norske flåte under de 12 år da Cort Adeler stod i dens tjeneste forøket med nybygging og til dels også kjøp av 29 orlogsfartøyer og fregatter, en rekke skuter, galioter, sjekter og mindre båter, dertil kom galeiflåten i danske farvann og i Norge. Det var i sannhet en forsvarsberedskap til sjøs som man hadde grunn til å være stolt av.

Under sitt arbeid med fornyelsen av flåten fikk Cort Adeler stor nytte av sine hollandske forbindelser. Han søkte å tilføre de danske skipsverfter øket fagkunnskap og innsikt ved å skaffe øvete håndverkere - tømmermenn, seilmakere og repslagere fra Holland, hvor skips-byggingen stod på sitt høyeste. Man så også gjerne at dyktige hollandske offiserer fikk innpass i marinen, men det er dog en overdrivelse når man har sagt at han "fylte  offisers-korpset med hollendere". Han har fortjenesten av å ha ført mange av de norske og danske sjøfolk og verftsarbeidere i hollandsk tjeneste tilbake til heimlandet. Flere av disse viste seg å være dyktige fagfolk. En større innsikt i tømmer- og materialbehandlingen ble etter hvert lagt for dagen i de danske verfter. Tauverket ble bedre, seilene solidere.

I selve skipskonstruksjonen gikk Cort Adeler sine egne veger, hans orlogsskip er på ingen måte kopier av hollendernes samtidige fartøyer. De var mer avpasset etter nordiske forhold og utmerket seg ved sin sjødyktighet og stridsberedskap. De var veldimensjonerte, stabile og kraftige armerte. For å unngå å belaste marinens budsjetter med vedlikehold av foreldede båter ivret han for hurtigst mulig å utskille disse. Ellers fulgte han så langt mulig prinsippet heller færre og mer kampdyktige orlogsskip enn mange av til dels usikker kvalitet. Selv synes Cort Adeler å foretrekke "Prins Jørgen" blant sine mange fartøyer. Det var et vakkert hurtigseilene orlogsskip som han valgte til sitt flaggskip i 1675 under krigen. Under de heftige slag i den skånske krig da Cort Adelers flåte viste sin krigsdyktighet med så glimrende virkning, framheves særlig de store seilskips kampkraft og manøverdyktighet. De skjøt " hurtigere enn sine motstandere og var lettere å manøvrere. Niels Juel forstod godt å vurdere de fordeler han hadde i den dansk-norske flåtes gode kampegenskaper i Køgebukt-slaget.

 

KAPITEL XIV

 

FORHOLDET TIL DET DANSKE ADMIRALITET

 

Cort Adeler kom til Danmark med sitt ry fra venetianerkrigene. Han ble mottatt med æresbevisninger og kongens gunst. Personlig var han en "fremmed" for den dansk-norske marines offiserer. Han hadde tidligere knapt satt sin fot på et dansk orlogsfartøy, var lite kjent med forholdene i etaten, og de mange "kollegiale hensyn" forstod han neppe å ta som man var vant til. Han gikk straks forbi admiralene Niels Juel og Nicolai Heldt i stilling og ansvar og kom til å stå umiddelbart etter riksadmiralen Henrik Bjelke i rang.

Man skal kjenne den menneskelige natur og den vanlige korpsånd dårlig for ikke å forstå at her kan ha ligget grunn nok til misnøye og avind. Svensken Lilliecrona kunde da også inn-berette at nordmannen Cort Adeler "som lenge har tjent venetianerne med stor berømmelse, er nå nylig, med tilsidesettelse av alle andre admiraler, antatt i kongens tjeneste som vice-admiral, hvorfor er1 annen, admiral Nicolai Heldt, som fant seg forbigått, har søkt avskjed". Heldt ble dog stående i sin stilling. Han hadde hittit hatt tilsynet med skipsbyggingen ved flåtens reparasjoner. På dette område var det Cort Adeler straks satte inn med sin kritikk og sine krav om ytterliggående forandringer. Heldt var tidlig blitt admiralitetsråd og hadde med heder deltatt i Københavns forsvar. Han var en ærekjær mann som forklarlig følte seg ille berørt ved kritikken over sitt virke på Holmen.

Rimeligvis har det vel også vært Heldt som har stått bak den tidlige opposisjon mot Adeler i admiralitetet. Om han til å begynne med har fått noen virkelig støtte av riksadmiralen Henrik Bjerke er kanskje ikke så godt å si. Den framstående norskfødte riksadmiral var sønn av Norges kansler Jens Bjelke. Han hadde lenge vært i utenlandsk krigstjeneste (blant annet i prins Henrik av Oraniens garde), før han kom til å spille en så betydningsfull rolle i det norske forsvar under Hannibal Sehesteds stattholderskap. Han hadde store militære erfaringer fra tjenesten både i hær og marine og hadde utmerket seg som flåtesjef i flere sjøstag mot svenskene i årene før 1660.

Skulde man tro II. G. Garde i hans gamle "Den dansk-norske sjømakts historie" (1861), så måtte man anta at denne høyt fortjente mann, som var en likeså klok og dyktig administrator som han hadde vært en drivende flåtefører, no spilte en helt tilbaketrukket rolle til tross for sitt høye embete. Dette er neppe tilfelle. "Vi har et overveldende materiale som viser at det var Henrik Bjelke og Cort Adeler som i denne tid bar dagens byrder og bar på dem på en meget fortjenstfull måte," skriver kommandørkaptein Olav Bergersen som svar på mitt spørsmål.

Bjelke skildres som en elskverdig og forekommende mann som hadde kongens gunst og tillit i fullt mål. I sine yngre dager hadde han deltatt i sjøslaget ved Dünerne i 1639, hvor Cort Adeler som nevnt var med som adelborst. Det er da også en mulighet for at han kan ha kjent sju unge landsmann fra Holland. De to menn samarbeidet godt nok da de første vanskeligheter var overstått, derom er det ingen tvil. Deres korrespondanse er preget av gjensidig respekt og vennskap.

I begynnelsen ser vi at admiralitetet søkte å gå utenom Adeler ved skipskontraktene, og i 1665 skriver Lilliecrona at arbeidet med utrustningen på Holmen holdt på å gå i stå på grunn av admiralene "som ikke ville bli enige". Motsetningsforholdet synes å ha vært temmelig skarpt denne tid, men Cort Adeler fikk kongens støtte, og striden gikk over uten å etterlate seg varige spor. De vanskeligheter som truet riket og flåten under den engelsk- hollandske krig, synes å ha virket samlende til landets beste.

Om forholdet mellom Cort Adeler og Niels Juel vet vi svært lite i den tid det her gjelder. Bruun framholder med rette at hvis man ønsker å underbygge beretningen om Niels Juels liv i tidsrommet 1660-75 med materiale fra arkivene, vil man komme i forlegenhet. Når Garde likevel i sine skrifter og da særlig i den lille boken han skrev om Niels Juel i 1842, har stilt de to menn opp mot hverandre i et spent forhold, så beror det temmelig meget på fri diktning. "Garde er fra første stund tendensiøs," sier Bergersen, "det synes hele tiden å være hans oppgave å framheve Niels Juel på bekostning av alle andre, og når det nå i arkivene intet finnes om dette, så må han for å nå sitt mål ta fantasien til hjelp."

Svært meget taler i virkeligheten imot det av Garde, og i hans spor også av andre, påståtte uvennskap mellom de to sjøhelter. De var ikke kontraster hverken i karakter eller lynne, og det finnes da også i Holmens protokoller en direkte anførsel, som viser oss at de har kunne samarbeide i et felles forretningsanliggende på Island og Grønland. Hvis de to menn var kjent som motstandere, synes det underlig at nettopp Nieis Juel førte Cort Adelers enke under den høytidelige bisettelse, og at man seinere ved Niels Juels død i 1697 på selve universitetets sørgeprogram skulde tilføye de bekjente ord om Adeler - "dette navn som de fremmede nasjoner faller i, forbauselse over, og som, fedrelandet berømmer".

Niels Juel var av en gammel dansk adel som også tidligere hadde utmerket seg i marinen. Hans mor var Hannibal Sehesteds søster, og da keiserens tropper rykket inn i Jylland under tredveårskrigen, tok hun med sine barn midlertidig opphold i Norge. Her fødte hun i Christiania sønnen Niels Juel i 1629, 6 1/2 år etter at Cort Adeler var kommet til verden i Brevik. De to admiraler var således landsmenn av fødsel, men Niels Juel hadde forøvrig liten eller ingen direkte tilknytning til Norge.

Han vokste opp i Jylland og kom tidlig ut i verden, først til Frankrike, siden til Holland, hvor han tjenstgjorde i marinen under Tromp og de Ruyter. I den første engelsk- hollandske krig deltok Niels Juel i flere sjølslag. Han var også med de Ruyter i Middelhavet for å bekjempe barbaresk-flåten. Han synes i særlig grad å ha vunnet de Ruyters velvilje. Etter sin lange læretid i utlandet vendte Niels Juel tilbake til Danmark i 1656 og ble fører av et dansk orlogs-skip. Allerede i slutten av 1657 finner vi ham som medlem av admiralitetet og tilsynsmann på Holmen. Under krigen kjempet han tappert i sjøslagene ved Falsterbo og Rødsand og deltok med heder i Københavns forsvar mot sjøsiden. I 1661 giftet han seg med en brordatter av Henrik Bjelkes hustru og kom til å stå både i familie- og vennskapsforhold til riksadmiralen.

Det kan da synes påfallende, har enkelte ment, at Niels Juel så kort etter sin framtreden i marinens første rekke "liksom forsvinner for våre Øyne". "I 12 år," skriver I. C. Tuxen, "kjenner vi så å si ikke noe til Niels Juel. Han måtte tre tilbake for en annen mann, og hans evner ble ikke benyttet på en sådan måte som de burde ha vært. Den annen mann, der skjuler Niels Juel med sin skygge, var Cort Adeler." Tuxen føler seg likevel ikke derfor berettiget til å trekke noen slutninger om uvennskap. I "Den Danske og Norske Sjømakt" (1875) uttaler han: "Uaktet den krenkende forbigåelse, synes det mellom Juel og Adeler i det hele tatt å ha vært et godt forhold; det foreligger ikke beviser for det motsatte. Juel, som var en beskjeden mann, og tjenesten og kongen hengiven, fant seg i hva der ikke kunde være annerledes uten å knurre eller legge sin fortredelighet for dagen." Det er jo et helt annet standpunkt enn Gardes: "det var just ikke den beste forståelse mellom ham (Niels Juel) og Cort Adeler".

Ifølge Garde hadde Cort Adeler "nesten glemt sine landsmenn og fått en stor forkjærlighet for hollenderne hos hvem han hadde erholdt sin første utdannelse som sjøkriger. Derfor ville han nå ha alt på hollandsk vis og foretrakk alle som hørte til denne nasjon, hvorav der var mange i dansk sjøtjeneste. Skjønt Niels Juel erkjente at hollenderne var dyktige sjøfolk, mente han dog at den danske mann i eget land ikke burde stå tilbake for fremmede. Det dannet seg således to partier i den danske sjøetat, et hollandsk i hvis spiss Adeler stod, og et dansk som satte sitt håp til Niels Juel».

Bruun, som i sitt skrift om "Niels Juel og Hollenderne" også har behandlet det dansk-hollandske marineforhold i tidsrommet, kan ikke gi Garde rett i denne vurdering som lenge fant tiltro i Danmark. At Juel seinere under den skånske krig kom i motsetningsforhold til den hollandske hjelpeflåte, berettiger oss ikke til å slutte at han i sin alminnelighet var en mot-stander av hollenderne, som han så lenge hadde tjent, og hvis admiral de Ruyter han utvilsomt beundret. Formodningen om at Niels Juel skal ha stått i spissen for et nasjonalt dansk parti i marinen som var rettet mot "den hollandsk-sinnete Adeler", kan ikke saklig historisk bevises. Noe annet er at det kan ha vært flere friksjoner om de linjer man skulde følge ved nybygging og utvikling av marinen under Frederik III. Men tiden rettferdiggjorde jo Cort Adelers store innsats og rustningsbedrift.

 

KAPITEL XV

 

KRIGEN OG AFFÆREN I BERGENS HAVN 1665. OPPDRAG I HOLLAND

 

Det spente forhold mellom tidens største sjømakter Holland og England var ikke vesentlig forbedret etter den første krig. Restaurasjonen under Stuartkongen Karl II, som avløste Cromwell-styret, hadde ingen forandring brakt i den fiendtlige stemning mot Holland. Rivaliseringer i koloniverdenen fortsatte, gamle og nye konflikter satte stadig vondt blod i de to land, og den oppblomstringen som foregikk i Hollands handel og sjøfart under Jan de Witts regjering, måtte vekke de engelske konkurrenters misnøye. Navigasjonsakten hadde ikke på langt nær maktet å utjevne det store forsprang som Holland tidligere hadde vunnet som sjøfarende nasjon. Det engelsk- ostindiske kompani hadde mange klagemål å rette mot hollendernes overgrep i østen. Men lenge før den virkelige krigserklæring foretok englenderne en drastisk ekspedisjon mot de Kappverdiske flyet og de hollandske besittelser på Guinea-kysten i Vest-Afrika. Året 1668 sendte også hertugen av York admiral Holmes vestover med en flåteavdeling, og med hjelp fra de omriggende engelske kolonier tok man Ny-Holland på den nordamerikanske østkyst i besittelse. Det var ved denne anledning at admiral Holmes til ære for hertugen av York lot omdøpe Ny-Amsterdam og gav byen det seinere så berømte navn New York.

Holland tok selvsagt sine motforholdsregler. Våren 1664 ble det utrustet en kraftig flåte under kommando av Wassenaer, angivelig bestemt til kamp mot barbaresk-fartøyer, spanske fri-byttere og kaperskip i Middelhavet, i virkeligheten for å bevokte den engelske flåtes fore-tagender. Mot Vest-Afrika og Nord-Amerika sendte hollenderne de Ruyter for å vinne tilbake de av englenderne hærtatte besittelser og ellers for å tilføye den engelske handel og sjøfart mest mulig skade. Englenderne maktet ikke å hindre de Ruyter i å tilbakeerobre de vest-afrikanske kolonier. Han påførte den engelske handelsflåte store tap i Atlanterhavet og de vestindiske farvann. Han foretok også et tokt til New Foundland og vendte heim med rikt bytte, men Ny-Holland (med New York) forble heretter engelsk. Da han sommeren 1665 satte kursen heimover, rådet alminnelig kamptilstand etter krigserklæringen av 24de januar dette år. Han seilte til Færøyene og Norges kyst og kom tidlig på høsten tilbake til Holland.

Det var englendernes angrep på den hollandske Smyrna -konvoi i nærheten av Gibraltar (altså i "europeisk farvann"), som gav støtet til krigserklæringen. Utover våren samlet begge parter sine stridskrefter og foretok omfattende rustninger. Den 13de juni 1665 møttes den hollandske flåte under admiral Wassenaer og englenderne under hertugen av York ved Lowestoft, og her ble krigens første større sjøslag utkjempet med nederlag for hollenderne. Det framgår av de Jonge og andre som har skildret slaget, at manglende samhold og orden i hollendernes rekke og på den annen side en fastere kamplinje og gunstigere betingelser for englenderne avgjorde utfalle. I Holland - hvor man stolte på sin flåtes overlegenhet - var skuffelsen voldsom. Admiralløytnant Evertsen som under slaget hadde overtatt kommandoen ved Wassenaers død, ble ved heimkomsten anfalt av den forbitrede pøbel, slept gjennom gatene og kastet i vannet, så han nær var omkommet.

Etter nederlaget gikk hollenderne til nye sto rustninger, drevet igjennom ved Jan de Witts kraftige initiativ. Vel tilbake fra Amerika-toktet overtok Michael de Ruyter overledelsen i flåten med den yngre Tromp som nestkommanderende. Begge de stridende parter hadde ved krigsutbruddet søkt å vinne de andre sjømakter for sin sak. Frankrike var traktatmessig forpliktet til å bistå Holland, men Ludvig XIV så gjerne at Holland og England gjensidig svekket hverandre, slik at hans egen flåte høstet fordelen. Han hadde jo også planer om ved gunstig leilighet å innlemme de spanske nederlandske provinser i Frankrike. Så lenge som mulig forholdt han seg avventende nøytral, og først i januar 1666 stilte han seg på Hollands side og erklærte England krig.

Danmark - Norge var ved handels- og alliansetraktater med begge land bundet til ikke å yte deres fiender støtte og hjelp i krigstilfelle. Både Holland og England gjorde imidlertid iherd-ige forsøk på å få Frederik III med i krigen. For England var det maktpåliggende å få de dansk - norske havner og Østersjøen stengt for hollenderne. Disse trengte på den annen side de norske besetninger til sine skip, og det var meget Ønskelig for deres krigsførsel og handel at det ikke ble lagt dem hindringer i vegen fra Frederik III. Kongen hadde ikke glemt Hollendernes plagsomme forsøk på å bli kvitt Østersjøtollen, hans gode inntektskilde. Også på annen måte hadde hollenderne opptrådt egenmektig og forspilt meget av sin popularitet i Danmark. Til noen aktiv krigsinnsats følte Frederik III seg hverken militært eller økonomisk og forsyningsmessig beredt. Dessuten fryktet han for Sveriges inngripen. Lengst mulig holdt han forhandlingene gående med begge parter og avgjørelsen svevende.

Etter det hollandske nederlag ved Lowestoft var han dog mest stemt for tilslutning til England, og under vekten av de trykkende gjeldsforpliktelser til Holland lot han seg villig lokke til å lytte til et høyst merkelig og usedvanlig frekt forslag fra den engelske sendernann Sir Gilbert Talbot. Englenderne hadde så å si sperret Kanalen for de nederlandske handelsfartøyer som hadde sett seg tvunget til å legge vegen nord om Skottland, hvorfra de i tilfelle av forfølgelse kunde søke ly i norske havner. Særlig var Bergen et yndet tilfluktssted, og ut på våren 1665 hadde det her samlet seg en hel flåte av fullastede Smyrna-, Lissabon- og Ostindia-farere, hvis verdi representerte mange millioner gylden. Dessuten ventet man de Ruyters rike bytte fra Vest-Afrika og Amerikas kyster. Under Sir Gilbert Talbots audiens den 4de juni beklaget kongen seg over det avhengighetsforhold hans rike var kommet i til hollenderne. Sir Gilbert mente da at det var en lett adgang til å få erstatning på Hollands bekostning. Han burde se å få slått under seg den rike flåten som lå på Bergens havn. Kongen mente at han ikke hadde styrke nok til et slikt kupp om han måtte greie det alene. Sendemannen visste god råd. Han nærte ingen tvil om at den engelske konge sikkert var villig til å yte ham hjelp bare de ble enige om byttet. Frederik III gikk med på dette og overlot til Sir Gilbert Talbot å treffe en hemmelig avtale med sin konge om saken.

Den 15de juli hadde sendemannen fått gunstig svar fra den engelske regjering. Kort etter lød ryktet i København at de Ruyter no var seilt inn under den norske kyst. Man ble da enige om å underrette Lord Sandwich som krysset med sin flåteavdeling i Nordsjøen, og samtidig ble det sendt beskjed til den øverstbefalende på Bergenhus festning Claus v. Ahlefeldt om å oppholde hollenderne i havnen. Han skulde protestere indignert mot nøytralitetsbruddet, men vokte seg for å legge de angripende englendere hindringer i vegen. De skulde fritt få føre sitt bytte over til England, hvor halvparten etter vurdering skulde tilfalle Frederik III. Offentlig skulde både han og Karl II høytidelig forsikre om sin uskyld i hele affæren.

De engelske flåtesjefer grep inn før de nærmere instrukser nådde Ahlefeldt og kommandanten på Bergenhus, oberst von Cicignon. Tidlig om morgenen den 2nen august gikk englenderne til angrep mot hollenderne i havnen. Disse forsvarte seg heltemodig med støtte fra festningens forsvar og skansen på Nordnes. Det bie et blodig sammenstøt som kostet den engelske flåte-avdeling flere hundre døde og sårede. Etter 3-4 timers uopphørlig kamp trakk de engelske krigsfartøyer seg ut av havnen. Da Claus v. Ahlefeldt et par dager etter fikk kongens bud, inn-ledet han straks forhandlinger med den engelske flåtesjef, men etter det inntrufne var det vel ikke så underlig om denne følte seg usikker på ærligheten hos de norske forhandlere. Uten noe positivt resultat trakk englenderne seg tilbake, og den 23de august reiste også hele den hollandske koffardiflåte fra Bergen, eskortert av en kraftig orlogskonvoi.

Slaget på Bergens våg vakte selvsagt den største oppsikt i samtiden, og da Frederik III fikk rede på hele aksjonens forløp, tok han seg meget nær av det bedrøvelige utfall av den utspekulerte plan. Sir Gilbert Taibot har fortalt at kongen ukevis etter så ut "som selve døden". Det ble ingen nederlandske millioner å fylle det tomme skattkammer med. Dertil hadde han skapt nye forviklinger i forholdet til begge de stridende parter. Han gjenopptok likevel forhandlinger med englenderne samtidig som han søkte å vise seg velvillig mot Holland. Bak hele kongens handlemåte kan vi skimte det truende forhold til Sverige.

Stemningen i Danmark var etter Bergens-konflikten slått om til fordel for Holland. Da så Ludvig XIV erklærte England krig i januar 1666, fulgte Frederik III i hans spor. Kort etter ble det sluttet allianse med hollenderne, idet Danmark - Norge forpliktet seg til å holde en flåte på 40 orlogsfartøyer utrustet omkring presund og forøvrig lukke sine havner for engelske krigs-skip. Holland var villig til å stille i utsikt seks hundre tusen riksdaler i årlige subsidier, dog slik at en hjelpeflåte på 8 hollandske orlogsfartøyer fullt utrustet skulde avregnes på summen.

Det hadde vært Frederik III's håp at også Sverige skulde bringes til å slutte seg til alliansen, men svenskene gikk over til England som den 14de april erklærte Danmark - Norge krig. Det truet da også med å bli en ny nordisk krig, men ved Ludvig XIV,s megling ble åpen dansk konflikt med Sverige denne gang avverget. Bortsett fra at engelske kapere stadig var på ferde langs Norges kyster hvor de oppbrakte fartøyer og forstyrret trelasthandelen med Holland, merket man ikke så meget til krigen i Norge. Flåten i Danmark måtte dog bære meget tunge rustningsutgifter. Flere ganger ble det sendt mindre avdelinger under vice-admiral Heldts kommando ut i Nordsjøen, og vaktholdet omkring presund krevde store utgifter.

Cort Adeler sto utenfor den skamløse affæren i Bergen. Hollandsk innstilt som han var, måtte det glede ham at alliansen kom i stand med hollenderne. Vi finner ham nå sterkt opptatt med opprustningen på Holmen. Den store mangel på alle ,skipsartikler som krigssituasjonen skapte, og ønsket om personlig tilsyn med de 8 orlogsfartøyer som Holland skulde stille, gjorde det nødvendig at Cort Adeler ble sendt til den hollandske regjering midt under krigen. Den 10de-11te februar 1666 mottok han sine kreditiver og instrukser og reiste straks til Holland. Da den dansk-norske flåte ikke hadde forpliktet seg til å ta aktiv del i kampen mot de engelske hovedstyrker, var det å frykte at Holland ville tildele den fartøyer av mindre verd med annen eller tredje rangs armering. For Danmark, som ikke stolte på Sveriges holdning i tilfelle for svakt heimevern, gjaldt det å få gode, virkelig sjødyktige skip til vakttjenesten ved den norske kyst og ute i Skagerrak og Kattegat. Heller ikke var det en liketil sak å skaffe krigsforsyninger i en tid da Holland trengte alt som kunne frambringes, til eget bruk i kampen mot England. Vi må erindre i hvilken grad Holland den gang var et sjøfartens arsenal og et skipsverft for Nord-Europa. Her pleide de fleste 1and gjøre sine bestillinger, og når  utførsels-forbud av hollandske sjøkrigsartikler inntraff, ble det short på mange nødvendige ting.

Cort Adeler hadde særlige betingelser for å kunne løse denne vanskelige oppgave. Han hadde hollendernes tillit på et tidspunkt da det rimelig nok etter affæren i Bergen og andre hendelser hersket atskillig skepsis mot Danmark. Han sto i familie- og forretningsforbindelse med det ansette Pelt handelshus. Og av ikke minst betydning var det at en rekke innflytelsesrike menn i den hollandske marines styre var hans personlige venner og bekjente. Betydningen av Cort Adelers misjon framgår også av at det var ved denne anledning at kongen lot ham oppta i adelsstanden.

Hollenderne hadde godt kjennskap til danske marineforhold, så det ville neppe nytte å holde forlangte opplysninger skjult med hensyn til fartøyer, bemanning og armering i flåten. Vi ser da også at Cort Adeler framlegger en detaljert fortegnelse over hele styrken. Vanskeligheter angående de 8 lovete orlogsskip møtte ham straks, ser det ut til. Som ventet var hollenderne nokså uvillige til å avstå gode båter til sine danske allierte, men Adeler brukte all sin forhandlingsevne, slik at tre av skipene ble utskiftet og erstattet med bedre skikkede fartøyer. Innkjøp av kanoner og annet skyts, foruten hamp som ellers ikke var å oppdrive på grunn av svenskenes enerådighet i Østersjøprovinsene, ble alt foretatt ut over våren. Takket være sin forbindelse med huset Pelt klarte også Cort Adeler å dekke andre av den dansknorske flåtes viktigste forsyningsbehov. Det gjaldt især tauverk, tjære, spiker, nagler, linolje og en rekke alminnelige skipsartikler. Utstyret ble sendt med hollandske koffardiskip til Danmark i begynnelsen av juni.

Imens raste krigen videre med uforminsket kraft, Den 3dje juni foretok den hollandske flåte en konsentrasjon utenfor Ostende-bankene, og den 10de juni seilte de Ruyter ut for å søke kamp med den engelske flåte under anførsel av prins Rupert og hertugen av Albemarle. De møttes den 11te om morgenen mellom the Downs og Dunkerque, og her ble da utkjempet det berømte "fire dagers sjøslag" (11te-14de juni). Tidens to største sjømilitære taktikere - de Ruyter og Albemarle (Monck) - fikk her prøve krefter under blodige sammenstøt med store tap på begge sider. Det endelige utfall ble en hollandsk seier, men den engelske flåtedisiplin og kampkraft var ubrutt. Noen avgjørende seier ble altså ikke oppnådd.

Den hollandske flåte var temmelig medtatt etter kampen og måtte gå til betydelige reparasjoner. De Witt kom derfor med forslag om at de 8 orlogsfartøyer som var tilstått Danmark, måtte bli midlertidig tilbakeholdt som forsterkning av den hollandske flåte, mens de skadelidte fartøyer i fire dagers slaget ble reparert. Cort Adeler svarte at skipene var betrodd ham av kongen, og at han intet kunde gjøre før det innløp svar fra København. Frederik III hadde gitt skriftlig ordre om at de g hyreskipene under Cort Adelers kommando skulde slutte seg til den hollandske kampflåte. Til alt hell kom dog kongens svar for seint. Admiralitetet hadde nemlig overlatt Cort Adeler skipene, og han var allerede undervegs heimover.

Det var annen gang at Cort Adeler nær var blitt deltager i krigen, første gang da han som tidligere nevnt ble tilbudt hollandsk admiralstilling. Seinere kom det også direkte forespørsel til Frederik III om han som Hollands allierte ville sende 16-18 av sine største orlogsfartøyer under Cort Adelers kommando til kamp mot englenderne. Det ble endog innledet forhand-linger om dette, og Terlon deltok i disse på Frankrikes vegne. Man framla også en plan den 13de november 1666, etter hvilken den danske flåte det følgende år skulde forene seg med den hollandske. Heller ikke denne gang kom det til noe positivt resultat.

For Cort Adeler var det sikkert mest maktpåliggende å få brakt hjelpeflåten og den kostbare krigsforsyning vei heim til København, hvor han kunde fortsette sitt arbeid med fornyelsen og utrustninger av den dansk-norske marine. Kongen hadde i betraktning av den farefulle situasjon gitt ham fri adgang til personlig å reise heim over land. Han valgte dog å følge med de tungt lastede skipene gjennom krigssonen, og ut på forsommeren seilte hjelpe flåten velberget inn gjennom Øresund.

Den følgende tid finner vi Cort Adeler ivrig opptatt med flåtens utrustning. På ham hvilte hovedansvaret, og han var det jo som i egenskap av general-admiral skulde føre den til kamp. Den 30te mai 1667 ble det holdt stor mønstring over flåtens mannskap i nærvær av den hollandske utsending Amerongen, som fortalte at han hadde funnet Adeler villig nok til å bistå hollenderne. Det har ved denne anledning tydeligvis vært om å gjøre å gi den hollandske utsending et godt inntrykk. Han ble rikelig traktert ombord, og for å gjøre en flott parade med skipenes besetning, forteller Gustav Lilliecrona, hadde man latt fire hundre mann av land-folket som arbeidet på det nye verket, marsjere inn på Holmen sammen med et kompani av kastellets garnison og fordelt dem omkring på fartøyene. Men krigen nærmet seg nå sin avslutning. Det var høsten 1666 blitt kjempet med vekslende hell for de to parter, og vinteren 1667 hadde det vært en rekke mindre trefninger i Kanalen og Nordsjøen. Ut på sommeren tok kampen en dramatisk vending da de Ruyter seilte oppover Themsen med sin flåte, forserte Medway, blokkerte elven og truet London. Fredsunderhandlingene var begynt under svensk megling, og den 21de juli 1667 ble det sluttet fred i Breda mellom England og de forbundne makter, Holland, Frankrike og Danmark - Norge. Under fredsforhandlingene krevde Frederik III,s sendemann at England skulde tilbakegi de gamle norske besittelser Orknøyene og Shetlandsøyene, men måtte snart oppgi denne fordring. Det var den siste historiske anledning, som det gamle spørsmålet var oppe til diplomatisk drøftelse.

Under sitt opphold i Holland i 1666 hadde Cort Adeler hatt adgang til å kontrollere skips-målingen. 18 skip som hadde vært i fart på Norge for trelasttilførsel, var blitt nøyaktig målt med angivelse av deplasement og lasteevne. Av undersøkelsene framgikk det at fartøyene var i stand til å, føre mer enn de var registrert for.

Til å forhandle om målereglene som var av største betydning for den norske trelastutførsel, ble det henimot slutten av året 1668 besluttet å sende Cort Adeler tillike med admiralitetsråden Poul Klingenberg til Holland for å samarbeide med den derværende kommisjon. Det viste seg snart at de danske krav om nye måleregler møtte sterk motstand, og saken trakk i langdrag. Hollenderne påberopte seg matematiske beregningsmåter, mens de danske forhandlere ønsket en rent praktisk vurdering. Kongen hadde utsett Adeler til dette verv, da han "var en mann som fra ungdommen av hadde erfaring om skip og deres drektighet og var resonabel å handle med". Det viste seg å være særdeles heldig at en forhandler med Cort Adelers autoritet og anseelse tok seg av saken. De månedslange drøftelser støtte på mange skjær, og det framgår av korrespondansen med kongen hvilket besvær Adeler har hatt med å komme overens med holIenderne om målereglene. Til stor hjelp var hans vennskap med de Ruyter som voterte for de praktiske bestemmelser om måling av skipenes hoveddimensjoner etter Cort Adelers forslag, som siden i det vesentligste ble fulgt.

I mai 1669 kom Cort Adeler tilbake til København, og Lilliecrona kan fortelle at kongen var svært fornøyd med den måte "hvorpå han har utrettet sitt ærend angående målingen av de hollandske skip som seiler på Norge". Den 27de mai ble han mottatt i audiens hos Frederik III i dronningens og flere riksråders nærvær og overleverte da et portrett av de Ruyter som kongen hadde bedt om. Det var Ferdinand Bols bekjente maleri som seinere ble opphengt i billedgalleriet på Christiansborg slott.

  

KAPITEL XVI

 

CORT ADELER OG de RUYTER

 

Ludvig Holberg skrev at Cort Adeler "uten disput var den største admiral næst Michiel de Ruyter på de tider". Derom kan nok ettertiden ha forskjellig mening, det var jo en av sjøkrigens store epoker, rik på begivenheter og berømte navn. Det er dog i dag av stor interesse å minnes at de to menn ikke bare kan sammenstilles i tidsalder, men også i vennskap; de vekslet brev, sendte gaver til hverandre og møttes i gjensidig aktelse. De Ruyter fulgte også godt med i danske forhold og var stadig interessert i utviklingen i Norden siden han under krigen 1659-60 hadde vært medspiller i så viktige begivenheter i Frederik III's rike.

Etter den annen engelsk- hollandske krig hadde de Ruyter vunnet et grunnfestet ry i Europa. Og seinere - etter den treclje krig mellom de to makter (1672-74) og sjøheltens død ved Agosta i Syrakus- bukten i 1677 - ble han stående i sitt folks erindring som ett av sjøkrigs-historiens aller største navn, forherliget som en "havets Herkules" og «immense tremor oceani" - en «veldig oseanets skrekk». Man brukte sterke ord den gang, det kjenner vi også godt til fra Cort Adelers historie. Men uten tvil er det den alminnelige mening som har funnet uttrykk i kommandørkaptein Bergersens ord om de Ruyter: "en av sjøkrigens aller største taktikere, en født, admiral for hvem ingen skole eller form kunne virke hemmende".

Cort Adeler og de Ruyter levde i en tidsalder da de krigførende makter begynte a forstå at det ikke var tilstrekkelig å sette tapre adelsmenn fra landoffiser - tjenesten i spissen for en flåte. Tidsrommets største avgjørelse foregikk nå sjøen, hvor den taktiske innsikt stod i nøye samband med sjømannsmessig evne til å benytte seg av gunstig vind og vær og kunnskap om seilføring, skipsutrustning og detaljer i manøvreringen av eskadrenes formasjoner. Både de Ruyter og Cort Adeler var ekte sjømenn, og begge var tidlig kommet ut på skipsdekk, nord-mannen da han i 14-års alderen reiste fra Brevig til Hoorn for å gjennomgå sin læretid som adelborst, den unge Michiel Adriansen fra Vlissingen i Zeeland da han 11- år gammel ikke ville vite mer av skole og heimeliv, men bare higet etter de hvite seils eventyr. Sine kunn-skaper fikk begge mer gjennom praktisk erfaring enn boklig lærdom, især de Ruyter, som var en ekte "self-made man", typisk for de rolige, dyktige og initiativrike sjømenn som skapte Hollands storhet på havet i det sagn- og sagarike 17de århundre.

Allerede som unge menn hadde begge opplevd uhyre meget, de Reuyter ombord på hollandske skuter og som fange satt i land på Biscaya-kysten, hvorfra han som rømling måtte trampe til fots gjennom hele Frankrike og tigge seg fram dag for dag nordover og heimover til Holland. Han hadde seilt som styrmann på en Grønlandsfarer, ført en kaperbåt, vært på langfart og deltatt i kampen mot spanjolene før han viste seg som den ypperlige flåtefører i krigen mot England. Han var en ukuelig hollandsk patriot, en fast karakter, enkel og liketil heime i sin familie, omfattet med enestående tillit av sjøfolkene som i hans seinere år kalte ham sin "gamle far". Han opphørte aldri å tale sin brede Zeeland-dialekt som en ekte hollandsk skipper. Sin største glede fant han i kirkegang, og tidens lange prekener trettet ham aldri. Han deltok gjerne i familiens salmesang med "sin høye, men ikke ubehagelige sjømannsrøst", fortelles det. Skjønt han etterhånden ble meget rik og mottok store gaver og æresbevisninger fra heimland og utland, forandret han ikke meget sine enkle sjømannsvaner. Han var tre ganger gift, sist med Anna van Gelder som også til daglig opptrådte uten pretensjoner. Det fortelles at hun overrasket de spanske sendemenn da de ved mannens død skulde overrekke henne hertugverdighetens diplomer - de fant henne i ferd med selv å vaske sine blå forklær og selv gikk hun på torget med kurv under armen for å gjøre sine innkjøp sammen med de andre sjømannskonene. Cort Adeler ble jo i Danmark langt mer av en hoffvant adelsmann, men også han roses for sin personlige beskjedenhet og sitt enkle vesen.

I likhet med Cort Adeler hadde også den hollandske sjøhelt byttet navn. Ruyter- navnet antok han først som voksen, og i 1640 ble det tilføyd. Det skriver seg fra morfaren som var en ruyter (rytter) i den hollandske hær. Av bildene som er bevart, lærer vi å kjenne en robust sjømanns-skikkelse, bredskuldret, svarthåret, med sikkert, rolig blikk og ansiktstrekk som røper fasthet og viljestyrke. Han stod høyt i gunst hos Frederik III og ikke mindre hos den følgende konge, Christian V. De Ruyter var dansk adelsmann (etter 1660) og mottok en årlig pensjon av statskassen. I 1670 fikk også hans stesønn Johan Paulus van Gelder dansk adelskap. For-bindelsen med det danske hoff vedlikeholdtes med Cort Adeler som den forekommende venn og mellommann.

I 1896 kom riksarkivet i Haag ved kjøp i besittelse av de Ruyter- familiens arkiv; hvor man blant admiralens offisielle papirer fant journalen fra hans tokt i de danske farvann under krigen 1659-60. Redaktøren av "Personalhistorisk Tidsskrift" i København, Gerhard L. Grove, fant her også en liten, men ganske fornøyelig samling Cort Adeler-brev som han lot trykke i sitt tidsskrift (femte rekke, fjerde bind 1907).

Man møter i disse brevene, sier han, "den gemyttlige sjømann som gleder seg ved å sende sin venn og berømte kollega et fat lybsk skipsøl, kalkuner og gjess og andre nordiske delikatesser med en unnskyldning for at de dog faller noe sobert her til lands i motsetning til i Syden hvor de jo begge har tumlet seg, og man møter hoffmannen fra Ludvig XIV's tid som belevent slår om seg med franske ord og talemåter og fryder seg ved kongens gunst der setter ham i stand til å la nådens sol spille også på hans gode venner når de har bruk derfor. Bak hoffmannen øyner man av og til hans gode hjertelag, og brevet om Frederik III's død vitner om at Cort Adeler ikke savnet virkelig deltagelse for sin kongelige velgjører. Brevene synes mer livlig avfattet enn de fleste av hans samtidige pleide å skrive, om enn de mange tituleringer og komplimenter faller vår tids lesere trettende. Brevvekslingen viser Adelers fortrolighet med hollandsk, i hvilket språk han også i 1666 og 1669 skrev sine i Riksarkivet bevarte Relasjoner til kongen. Det djerve språk synes å stemme så godt med hans gemytt."

Til denne Groves anførsel om Cort Adeler og språket må dog ganske naturlig bemerkes at Adeler selvsagt var "fortrolig med hollandsk", det var noe han var vel heime i helt fra sin tidlige ungdom. Han uttrykte seg på hollandsk med en naturlig letthet som ikke kan sammen-lignes med for eksempel de Ruyters engelsk.

Anledningen til det første av brevene var Adelers ønske om å takke for vennlig mottagelse i Holland de første måneder av året 1669, da han arbeidet med sitt ømtålelige verv - fast-settelsen av reglene for skipsmålingen - og de Ruyter kom ham til hjelp. Cort Adeler kan straks melde at han har overbrakt de Ruyters hilsener til kongen og det danske hoff, hvor man flittig har spurt etter admiralens sunnhet. Han ønsker også å kunne treffe sin kollega i København, så de fikk tilbringe en glad dag sammen. Heller ikke glemmer han å takke "de veledle borgermestere av Amsterdam" for all æresbevisning og traktering, idet han tilflyer: "Jeg ville ønske at jeg hadde dem her. Jeg skulde da underholde dem på behørig måte." Særlig siktes det til et muntert gilde hvor han var borgermestrenes gjest sammen med de Ruyter og den hollandske sendemann Amerongen. "Behag å si hr. borgermester Vlooswijch," skriver han, at "i fall jeg hadde den lykke å kunne se ham her, skulde jeg vel drikke glass om glass med ham og gjøre ham likeså beskjenket som han gjorde meg."

I det følgende brev besvarer han de Ruyters opplysning om at denne har sendt tre portretter med rammer, bestemt for kongen, med en ny galiot. Cort Adeler kan fortelle at han har fått beskjed om at skipet er strandet, melt at besetningen er reddet og følgebrevet adressert til ham, framvist til kongen. - "Det var Hans Majestet meget bedrøvelig og unangenemt å høre," meddeler han, men "med sådan vennlig discours tilføyde Hans Majestet, at bedre var det at portrettet druknet enn mannen." Samme år kom dog Ferdinand Bols maleri vel fram og ble som tidligere nevnt overlevert av Cort Adeler til kongefamilien.

De Ruyters eneste sønn Enger var jevnaldrende med Adelers sønn Sivert. Han bevarte farens interesse for Danmark, hvor han også tjenstgjorde ved Krigen da han mottok Spanias ærefulle tilbud om den hertugtittel, som ikke nådde faren før hans død i 1677. Beskjeden som sønnen, var, ønsket han den byttet med en barontittel. I et av brevene til de Ruyter nevner Cort Adeler denne sønnen, som han håper admiralen får adelig gift. Cort Adeler har sikkert forstått å vurdere noblessens fordeler. I brevet om Frederik III,s død får han også anledning til å rose den nye konge, Christian V, som "en nådig - Gud-fryktende og forstandig herre, ziret med alle kongelige gaver". Han blir seinere anmodet om å overbringe personlige ønsker og hilsener fra admiralen til den nye konge. Cort Adeler bistår også ved nobiliteringen av de Ruyters stesønn Johan Paulus van Gerder og kan framlegge bilde av dennes våpenskjold som dansk  adels-mann.

Det er et vakkert inntrykk den lille brevsamlingen gir oss av Cort Adeler som menneske _-jovial og bramfri, ivrig etter å utføre tjenester, glad over å kunne sende forskjellige gaver, på ingen måte den pralende streber som Bruun og flere av dennes etterfølgere har villet gjøre ham til.

På en stor utstilling til belysning av det nederlandske sjøvesens historie ble en hel sal ute-lukkende bestemt til å representere de Ruyters innsats. Danmark har heller ikke glemt den hollandske sjøhelts fortjenester. Da man i 1907 feiret de Ruyters 300-års minne, sendte danskene en staselig gullkrans til jubileet.

 

KAPITEL XVII

 

FORRETNINGSMANNEN OG GODSEIEREN I NORGE

 

Saltet har alltid spilt en stor rolle i folkenes liv. I det 17de århundres Norden og da i ganske særlig grad Norge, var en rikelig tilførsler av sart nesten en livsbetingelse. De mange moderne konserveringsmidler for fødevarer, den hermetiske framfor alt, var selvsagt ukjente. Man spiste forholdsvis lite ferskmat i Norge, det meste ble saltet og røykt. Silden, klippfisken og alle kjøttvarene i speke fortøret store mengder salt. For det heimlige forbruk, så vel som for utførselen, var det nødvendig at folket ble sikret rikelige mengder av dette livsviktige mineral.

Handelen foregikk som en direkte og naturlig vareutveksling. Skipene seilte ut med tømmer og trevarer og fiskeprodukter for å vende tilbake med salt og mange andre varer fra sydlige land. Vi leser også om orlogsfartøyer som anvendtes i en slik fraktfart på Christian IV's tid. Man fant dette ofte både økonomisk og hensiktsmessig. Besetningene kom ut på lærerike tokter, kapere og fribyttere hadde større respekt for orlogsflagget, og saltet antok man virket heldig på skipsskrogenes holdbarhet.

Etter hvert som hollenderne tilrev seg en viktig del av handelen på Sør-Norge, ble de naturlig nok interessert i salttilførselen som returfrakt på sine tømmerskuter. I den stadig fore-kommende krigstilstand som oppstod i dette urolige århundre, var det dog en farlig sak å overlate en så viktig forretning til en fremmed, om enn vennligsinnet makt. Allerede i 1655 var da også et alminnelig dansk saltkompani opprettet med kontorer i Bergen og København. Hollenderne som mente sine interesser truet ved dette, motsatte seg kompaniets priviligerte stilling. Under den påfølgende krig og svenskenes besettelse oppstod det store vanskeligheter med salttilførselen. Utsatt for blokade og Økonomisk motgang av forskjellig art maktet kompaniet bare dårlig å løse sin folke- viktige oppgave. I 1662 lot da kongen kompaniet oppløse da det "ikke hadde kunnet etterkomme hva det var forpliktet og obligeret til".

I et par år var så salthandelen fri, og da Cort Adeler kom til Danmark, var det uten tvil kongen som ønsket å få ham interessert i salttilførselen. Preben Holck nevner at hans far hadde vært forvalter ved sartverket i Langesund og at han selv sikkert ofte hadde seilt i saltfrakt på Middelhavet i sin første sjømannstid i hollandsk tjeneste, foruten at han seinere hadde hatt direkte tilknytning tii pelts handelshus i Amsterdam. Derfor ble det også stilt i forslag for ham at tollfri innførselsrett for to skipsladninger salt skulde inngå som ledd i hans admiralsgasje.

Rentekammerets regnskaper for 1664 viser at han for de to første år innførte 4 slike skips-ladninger, dog uten at det kan ses at noen avkortning ble foretatt i hans gasje av den grunn.

Den 16de august 1665 ble det imidlertid opprettet et nytt saltkompani under ledelse av Cort Adeler, englenderen Sir William Davidson og admiralitetsråden Jonas Trellund. Salthandelen ble bortforpaktet til kompaniet for en årlig avgiftssum på hundre tusen riksdaler til kronen. Etter nærmere oppgitte takster skulde kompaniet innføre salt til begge riker i et tidsrom gjeldende for de følgende seks år. Jonas Trellund var dansk, men hadde vært forretningsmann i Amsterdam, hvor han også var blitt gift med en av huset Pelts døtre. Etter å ha flyttet til København var han en tid med i det nystiftede islandske handelskompani. Sir William Davidson hadde vært engelsk sendemann i Holland. Han var. eier av et jernverk i Norge og ble ansett for å være meget velstående.

Kompaniet tok seg straks av sin viktige oppgave, og den første tid maktet det også å få innført en ganske rikelig mengde salt. Men seinere på høsten under den annen engelsk -hollandske krig da både tømmerfrakten fra Norge og returfrakten med salt stadig viste seg å være  gjenstand for engelske angrep og oppbrakt last, måtte dog kongen snart se bort fra monopolet. Cort Adeler ble sendt til Holland, Sir William Davidsons gods og formue konfiskertes på kongens befaling i begynnelsen av 1666, og Trellunds forretninger på Island og Færøyene var også truet av krigens inngrep.

Da Cort Adeler kom heim fra Holland, søkte han etter beste evne å avverge saltkompaniets sammenbrudd, men forgjeves. Den l1te januar 1667 ble det oppløst. Kongen holdt strengt på at Sir William Davidsons innskudd skulde tilfalle kronen, og Trellund måtte som ruinert mann forlate landet noen år seinere. Et nytt saltkompani under ledelse av riksadmiral Bjelke, Cort Adeler og admiralitetsråd Klingenberg søktes startet, men dette ble også av kort varighet. I 1671 ble salthandelen frigitt mot at kjøpmennene utredet defensjonsskip. Dette viste seg snart å være en fordel; i sin "Bergens Beskrivelse" mener Holberg at det fremmet byens handelsliv, og defensjonsskipene ble i de følgende år en kjærkommen tilvekst til forsvaret.

Under Christian IV hactde norske og danske skip reist i Ostindiafart, men i den følgende tid stagnerte denne virksomhet. I 1665 var det planer om å sende et skip til Trankebar, men den engelsk- hollandske krig la da hindringer i vegen. Heller ikke en liknende plan i 1667 fikk noe gunstig resultat, men i 166g ser vi at fartøyet "Færø" ble utrustet og seilte av sted på Ostindia-tokt med Cort Adelers sønn, Sivert Adeler, som kommandant. Etter en vellykket tur kom "Færø" fram til Trankebar, og med rik last vendte det tilbake til København i september 1670. Det ble da mottatt med stor jubel i byen, og kongen kom selv på besøk ombord. Samme år opprettet man et ostindisk kompani med Cort Adeler som ledende direktør. Det synes fra første stund å ha stått i nær forbindelse med den dansk-norske marine, hvis fartøyer,  utrustning og sjøfolk gjerne ble benyttet.

Det framgår av samtidige beretninger at Cort Adeler også var interessert i det islandske kompani, det dansk- vestindiske kompani og i Pelt- husets nordiske forretninger. Det var intet usedvanlig i at en av rikets høyeste embetsmenn engasjerte seg i offentlig eller privat handels-virksomhet. Tvert imot var det ofte knyttet handelsprivilegier og inntekter av bestemte fore-tagender direkte til embetene. Riksadmiral Bjelke hadde således en god del av sine inntekter fra den islandske handel, og Niels Juel og flere andre av tidens sjøoffiserer var interessert i handelsforetagender.

Det virker da søkt og temmelig tendensiøst når Bruun forsøker å gi det skinn av at Cort Adeler var meget av en reder og grosserer, for ikke å tale om "spekulant". Stor personlig vinning har han neppe hatt av sine forskjellige forretninger. Saken var vel snarere den at man gjerne ønsket å ha en så initiativrik og virksom mann og med hans anseelse i spissen for både offentlige og private foretagender. Og ikke på noe punkt har det vært grunn til å betvile hans personlige hederlighet. Hans regnskaper for salthandelen og materialkjøpene i Holland fant man i mønstergyldig stand, hans reiseutgifter i statens tjeneste var aldri overdrevne.

Våren 1668 kjøpte Cort Adeler en gård med hage på Christianshavn, i Strandgaten og Wildersgaten i det nåværende København. Denne skulde faste bopel og heim de følgende år.

Nordmann som han var, ville han også gjerne erverve seg eiendom i sitt heimland. Allerede i 1666, opplyser Bruun, hadde han fått skjøte av Christopher Gabel på Gjemsø Gård (det gamle kloster) med bygninger og jorder og tilliggende laksefiskeri, dessuten Bratsberg-, Follaug- og Kolkinn- gårdene med skog og tilhørende sagbruk. I 1669 bekreftet kongen et privilegium fra 1668 som gav eneretten til skogshogst i Tinn prestegjeld, Gransherad og Lilleherred til Tinnelven fra Hitterdalsvatnet og oppover samme elv. Ved hogst måtte dog kongen tilbys første kjøp. Dette gjaldt vel særlig salget av master og skog som egnet seg til skipstømmer for flåten.

Gjemsø var i middelalderen et benediktinerkloster, som skrev seg helt fra første halvdel av det 12te århundre. Nonneklosteret ble inndratt under reformasjonen, og gården fortsatte som verdslig forlening. Den var sete for lensherren i Bratsberg til kongen i 1662 lot den selge til generalløytnant Jørgen Bjelke. Skogshogst- privilegiet var ikke noen gunstbevisning særlig tildelt Cort Adeler, men en rettighet knyttet til Gjemsø klostergods, dog slik at kongens bekreftelse krevdes ved hvert salg. Christopher Gabel ha de kjøpt godset et halvt år før han atter solgte det til Cort Adeler. Seinere ble eiendommen forøket med Gjerpen prosti. I 1675 fikk Cort Adelers bror, amtmannen i Bratsberg, skjøte på alle disse norske eiendommer og rettigheter, men da kjøpesummen ikke var dekket innen fristen 1680, fikk Cort Adelers lovmessige arvinger retten til eiendommene.

Ervervelsen av Gjemsø synes å tyde på at Cort Adeler har ønsket å skaffe seg en ferieheim i de trakter han var gått ut fra som ung gutt. Kanskje har han tenkt å kunne oppholde seg her når alderdommen engang lettet ham for admiralitetets byrder og plikter. Det ble ikke slik, og vi vet ikke om han overhodet fikk anledning til lengre besøk på sitt norske gods.

 

KAPITEL XVIII

 

TRONSKIFTET, GRIFFENFELD OG DE KRIGFØRENDE MAKTER

 

Den 9de februar 1670 døde Frederik III etter tre døgns sykdom. Cort Adeler skriver i sitt brev til de Ruyter at han "tre dager i forveien hadde vært med Hans salige Majestet ved taffelet om aftenen". Kongen var da frisk og sunn, men på søndagen var han blitt upasselig og var så sengeliggende til døden kom. Seinere ble hans lik ført til Roskilde og bisatt i en praktfull sarkofag i hvelvingen under Christian IV's kapell i domkirken. påbud om offentlig sorg ble utstedt for hele riket.

Den nye konge, Christian V, besteg nå tronen. Han var født på Flensborg slott i 1646 og var således en ganske ung mann. Så lenge han var kronprins, spilte han ikke noen offentlig rolle av betydning, og man merket heller ikke at han hadde noen interesse og lyst eller evne til å beskjeftige seg med statsaffærer. Han var sportsmann, jeger og rytter, liten av vekst, nærmest stygg å se til, men hadde en rank holdning og et vinnende vesen. Han hadde fått en skrøpelig utdannelse og hadde små kunnskaper. Men det manglet ikke på vilje til å ta fatt nå da han så plutselig ble konge. Han strevde ærlig som et flittig gjennomsnittsmenneske med å, utføre sine plikter og ønsket å fortsette Frederik III's arbeid med gjenreisingen av rikets anseelse.

Han hadde som ganske ung prins foretatt en reise til forskjellige hoff i utlandet og hadde særlig i Frankrike fått et sterkt inntrykk av det nye enevelde i all dets glans. Han hadde saktens store tanker om sin enevoldsmakt, og dette kom da også tydelig fram allerede under den pompøse kroningsseremoni. Men han var samtidig ikke uten forståelse av sine evners begrensning og sin mangelfulle erfaring og innsikt i storpolitikkens kunst.

Til å begynne med stolte han atskillig mer på sine rådgiveres mening enn på sin egen oppfatning av de diplomatiske spørsmål som snart kom sterkt i forgrunnen. Det manglet heller ikke på menn som stod rede til å" føre statens styre inn på nye baner. I første rekke kom halvbroren, den norske stattholderen Ulrik Frederik Gyldenløve, den sønderjydske storadelsmann Frederik Ahlefeldt og den borgerlig fødte, ærgjerrige og evnerike Peder Schumacher, som kongen allerede i 1621 lot adle under navnet Griffenfeld. Under sitt arbeid med å trygge den eneveldige konges makt glemte Griffenfeld aldri å utvide sin personlige innflytelse i stigende grad. "Gjør en stor mann av ham, men ikke for fort," skal den dødsmerkede Frederik III ha sagt til sin sønn. Griffenfeld ble visstnok heller ikke kongens avgjørende rådgiver i den ytre politikk med en gang. Gradvis fikk han ledelsen av kollegiene og innenriksadministrasjonen i sin hånd. Før krigens utbrudd hadde han uten tvil også en avgjørende innflytelse på rikets diplomatiske kurs.

Christian V var ikke til sinns å resignere like overfor Sverige. Ved heldige allianser og en kraftig rustningspolitikk håpet han at Danmark - Norge skulde gjøre seg sterkere gjerdende i Norden. Kanskje var det innenfor mulighetens grenser å vinne de tapte provinser tilbake ? Under alle omstendigheter anså han det for helt nødvendig å styrke flåten, og her møttes han i full forståelse med Cort Adeler som målbevisst stilet mot en videre utvikling av rustningene, slik at riket stod kampberedt i tilfelle av angrep. Dessverre manglet en ganske vesentlig ting.

Riket led i Christian V,s regjeringstid under trykket av svake finanser. Det lot seg ikke gjøre og skaffe midler til en fortsatt virkningsfull nybygging., men stor vekt ble lagt på sikring av magasinbeholdningene, anskaffelsen av tilstrekkelig og tidsmessig artilleri, øvelser og manøvrer. Cort Adeler sørget for at besetningenes skyteferdighet ble fremmet og at admiralitetets taktiske beredskap var i orden. Hans virke i disse årene er i god overensstemmelse med det tyske slagord "bereit sein ist alles". Cort Adeler har sikkert framholdt nødvendigheten av større flåtebevilgninger. Og da disse etterhånden falt rikeligere de siste årene før krigen, har han bidratt sitt til at midlene ble anvendt på den mest fordelaktige måte for beredskap - sikringen.

Det varte heller ikke lenge før nye truende uværsskyer trakk opp på tidens diplomatiske himmel. Ludvig XIV, som målbevisst arbeidet for en utvidelse av Frankrikes grenser og sitt dynastis makt, var etter Aachen-freden i l668 oppbrakt over at "de hollandske kremmere og skipperfolk", som gjennom trippelalliansen hadde krysset hans erobringsplaner, siden også hadde tolerert at det ble utsendt karikaturer og smedeskrifter mot ham - "Europas største konge, som det stod i takknemlighetsgjeld til." Det lyktes ham også å få trippelalliansen sprengt.

I 1670 var det sluttet et hemmelig forbund med den engelske konge i Dover, og året etter fikk han Habsburgerkeiseren Leopold I beveget til å avgi løfte om ikke å yte Holland hjelp i tilfelle krig. Erkebispen av Köln og biskopen av Münster stod på hans side, bare den store kurfyrste av Brandenburg var ikke til å formå til noe forbund mot Holland, som ellers syntes helt isolert. Også med Nordens kongelige kretser innledet Ludvig XIV forhandlinger, og ved gylne løfter om subsidier og annen fordel fikk han også Sverige med.

Det er lett å forstå at Holland på sin side gjorde iherdige anstrengelser for å få Danmark-Norge som forbundsfelle. I 1670 hadde storpensjonæren Jan de Witt avlagt Christian V besøk i København, angivelig for å lykkønske med tronbestigelsen, men helst for å søke å få en ny allianse med kongen. Ludvig XIV ivret derimot stadig for å fjerne Danmark - Norge fra Holland, men dansk utenrikspolitikk søkte på denne tid å oppnå størst mulig fordel mot minst mulige bindende forpliktelser. Gyldenløve og Ahlefeldt var enige om under ingen omstendigheter å gå mot Holland, mens Griffenfeld forhandlet mer og mindre under dekke med begge parter og søkte å forhale saken. Fra første stund innså han faren ved at Sverige gikk med Ludvig XIV. Så lenge som mulig ville han arbeide for et nøytralt Norden.

Det var ikke vanskelig for Ludvig XIV å finne påskudd til krigserklæring. Gjensidige toll forhøyelser hadde skapt mange friksjoner, dertil kom de mange prestisje- spørsmål, for Englands vedkommende således den gamle strid om flagghilsenen. Som en direkte for-anledning kom et engelsk angrep på en hollandsk konvoi. Den 7de april 1672 brøt krigen ut.

For tredje gang i Cort Adelers levetid stod de to sjømakter Holland og England mot hver-andre, men denne gang måtte hollenderne også forsvare sine grenser mot landangrep fra tidens største militærmakt. Til sjøs kjempet den hollandske flåte under de Ruyters fremragende taktikk med hell mot de forbundne engelske og franske eskadrer. Takket være Colberts oppbyggende arbeid var Frankrike under denne krig blitt en betydelig forbundsfelle for de Ruyters gamle motstander. Den 7de-9de juni 1672 utkjempet han det store Solebay- slaget mot de forbundnes flåter, og den neste sommer støtte de sammen i de to uavgjorte Schooneveld- slagene, etterfulgt av de Ruyters seier ved Texel den 21de august 1673.

Noen dager seinere sluttet keiser Leopold og kongen av Spania seg til Holland, men allerede våren 1672 hadde Fredrik Wilhelm - Brandenburgs store kurfyrste - inngått forsvarsforbund med hollenderne, som nå ikke lenger stod isolert i kampen. I farens stund hadde man i 1672 åpnet slusene ved Muyden. I tre dager strømmet vannet inn over det flate land, så at Amsterdam lå som en øy i Zeader- sjøen, og Ludvig XIV måtte stanse sin truende offensiv inn over grensene. Sjøkrigen med England fortsatte til Westminster-freden ble sluttet den 19de februar L674. De Ruyter hadde avverget alle forsøk på invasjon med sin årvåkne ledelse av den hollandske flåte. Men med Frankrike var det ingen utsikt til avgjørelse. Til lands og til sjøs kjempet Ludvig XIV og de forbundne motstandere helt til 1678, da freden i Nijmegen endelig forløste det stridende Europa fra krigen.

I 1674 sluttet Christian V omsider forbund med koalisjonen som stod mot Frankrike. Samme år rykket Sverige inn i Brandenburg. Da den store kurfyrste var tilsluttet koalisjonen, skulde Danmark-Norge i overensstemmelse med sine traktater gå til angrep mot Sverige. Likevel nølte Christian V med å slå til. Griffenfeld hadde forgjeves anstrengt seg for å nå sitt mål - å sprenge forbundet mellom Frankrike og Sverige og fortsette en gunstig nøytralitetspolitikk for Danmark - Norges vedkommende.

Ludvig XIV, som så visst ikke manglet evne til å vurdere diplomatisk kløkt, skal ha uttalt om Griffenfeld at han har en av tidens største statsmenn i Europa. Saken mot ham, den tunge domfellelse og innesperringen på Munkholmen som en tragisk avslutning på en strålende løpebane, har i den almene bevissthet overskygget hans ubestridelige diplomatiske dyktighet under disse kritiske år. Framstående historikere, som har ,skrevet denne interessante .stats-manns biografi, menn som A. Fabricius, J. A. Fredericia og A. D. Jørgensen, legger ikke skjul på de krokveger Griffenfeld ofte slo inn på. Men Danmark - Norge var jo også i en usedvanlig vanskelig og utsatt stilling.

I sitt forsvarsinnlegg under saken mot ham talte Griffenfeld om hemmelige fiendtlige anslag. Det er siden også framholdt at samvittighetsløse missunnere benyttet seg arr hans bestikkelige, pengegriske embetsførsel som et påskudd til å felle ham. Men det var vel først og fremst hans politiske dobbeltspill og det at han drev forhandlinger med de krigførende makter - "bak kongens rygg" - som vakte Christian V's voksende mistillit. Kongen lyttet mer og mer til sine militære ledere, og mot sin kanslers råd forberedte han seg på krig med Sverige. I 1675 tvang han hertugen av Gottorp til en overenskomst som sikret den danske hær mot angrep i ryggen. Hær og flåte ble satt i kampberedskap, Griffenfelds nøytralitetspolitikk led skipbrudd, og hans eget fall nærmet seg ubønnhørlig.

Krigen la et stort ansvar i Cort Adelers hånd. Nå skulde den flåte han hadde gjenreist stå sin prøve, og selv skulde han føre den mot fienden. Han hadde ikke vært i aktiv kamp siden de hektiske stridsårene i venetiansk tjeneste. Han hadde store erfaringer og en sterk offensiv ånd. Men skjebnen lot ham ikke gripe seierens frukter. Døden avsluttet tragisk hans løpebane før det endelige mål var nådd.

 

KAPITEL XIX

 

CORT ADELER FØRTE FLÅTEN, HANS DØD OG BISETTELSE

 

Som Frankrikes allierte hadde svenskene gått til angrep mot Brandenburg, men måtte hurtig foreta tilbaketog etter nederlaget ved Fehrbellin. Tilliten til de "uovervinnelige svenske våpen" var rokket, og Christian V fant tiden inne til å erklære krig, sikkert i håp om at det skulde lykkes Danmark å gjenvinne Skåne. Den rolle dette landskap kom til å spille under kampens seinere utvikling har da også ført til at den har fått navnet "den skånske krig".

Christian V's offisielle krigserklæring ble utstedt 2nen september 1675. Man skulde ha ventet at kongen straks ville forsøkt en landgang med hæren i Skåne, hvor befolkningen stadig var meget dansksinnet og ventet på en gunstig anledning til å slutte seg til sine tidligere lands-menn. Men Christian V som hadde satt hertugen av Gottorp ut av spillet og mente seg å ha ryggen fri, rykket i september inn i Tyskland og begynte å beleire byen Wismar. Festningen Øvde sterk motstand, og kongen tenkte allerede på å oppgi beleiringen, da Griffenfeld som var fulgt med hæren, fikk ham tilskyndet til å fortsette inntil Wismar omsider falt i desember.

Allerede i juli måned var den ifølge Haag-overenskomsten lovede hollandske hjelpeeskadre under befaling av kommandør Jacob Bincks ankommet til København for å forene seg med den danske flåte, så snart denne var klar til å seile inn i Østersjøen. Den 28de juli fikk Cort Adeler instruks om at den flåte som stod under hans overkommando, skulde deles i tre eskadrer, dertil kom som den fjerde hollendernes 7 fartøyer. Kommandør Bincks var ikke tilfreds med den oppsatte rangforordning og ønsket annen plass, umiddelbart etter Adeler, for den hollandske hjelpeavdeling, men kongen tok ikke hans ønske til følge.

I Adelers instruks het det at han skulde krysse med flåten mellom Bornholm og Rügen, oppta alle skip som gikk fra og til Sverige og sende svenske fartøyer som ble oppbrakt, til København for å, dømmes. Han skulde enn videre forurolige Rügen, Usedom og Wollin, men ikke sette seg fast med mindre hæren var rykket fram, så at den kunde virke i forening med flåten. Han ble tilholdt forsiktighet, hvis det skulde vise seg at fienden var for sterk, slik at "Vores Flaade ikke i Utide ved en utimelig Bravour forgjæves hazarderes og i Fare sættes." Målet var tydelig å avskjære Østersjøprovinsenes forbindelse med Sverige og hindre svenske troppe- og forsyningstilførsler til general Wrangel i Nord-Tyskland. En ukes tid seinere var Cort Adeler gått ombord på sitt admiralskip, og den 13de august (samme dag som kongen og Griffenfeld forlot København for å reise til hæren) lettet han anker med tyve orlogsfartøyer og seilte inn i Østersjøen. Kursen ble satt for Bornholm, derpå vestover langs Rügen.

Det var sikkert med iver og forventninger Cort Adeler imøteså den stund da han skulde treffe fienden. Hans egentlige ønske hadde vært å oppsøke den svenske flåte ved selve innløpet til Stockholm. Han hadde full tillit til sine orlogsfartøyer og sine menn og mente at man med største virkning kunde oppsøke svenskene ved deres basis. Han bygde her på erfaringer fra Dardanellerkampene og erindret vel også de Ruyters lammende angrep mot den engelske flåte på Themsen. Av hans rapporter ser vi forøvrig at han ikke vurderte svenskenes orlogsledelse særlig høyt. Det framgår videre av hans brev og rapporter til kongen og admiralitetet at han fant det uheldig med den oppdeling og spredning av flåten som hadde funnet sted. Han anmodet også om å få seg underlagt de i Øresund og Kattegat henlagte eskadrer. Da sykdom bredte seg ombord, forlangte han til erstatning nytt mannskap utskrevet - "thi nu maa til hans kongelige Majestæts Tieneste ingen Persohns anseelse gielde och maa nu Jernet smides mens det er varmt," skriver han.

Slik som stillingen var, håpet han å kunne hindre svenskene fra å unnsette Wismar. Helst ville han nok ha valgt en annen basis, men det stormfulle vær som satte inn, tvang ham først og fremst til å tenke på ankerplassens sikkerhet. Det lå i kongens befaling ved utreisen at han skulde forsøke å, ta et svensk krigsskip på 60 kanoner undervegs og foreta landgang på Rügen for å angripe sjøbatteriet "Hvalfisken" utenfor Wismar. Når Adeler ikke fant det rådelig å etterkomme denne befaling, må det skyldes at den risikoen man løp under et slikt foretagende, ikke stod i noe rimelig forhold til fordelen som kunde oppnås. I farvannet ved Møen og Rügen ventet han stadig på den svenske flåte. Men det trakk i langdrag, og fienden kom ikke i sikte.

Meldingen om at den danske flåten var seilt ut under Cort Adelers kommando hadde vakt uro i Stockholm. Det var formynderregjeringen som hadde sluttet forbundet med Frankrike, og dermed framtvunget krigen. No var det den unge Karl XI som hadde makten. Fehrbellin- nederlaget skapte stor misnøye i Sverige, og stemningen var nedslått og mørk. Den unge kongen tapte dog ikke et øyeblikk fatningen. Med sin slekts mot og initiativ hadde han med iver og virkelyst fått satt i gang utrustningen av flåten, som skulde bringe hjelp til Tyskland. Etter kroningen i Uppsala høsten 1675 var det meningen å få flåten seilklar og unnsetnings-troppene til Pommern avsendt før den dansk-norske flåte rned den hollandske hjelpe- eskadre var i stand til å komme ut. Kongen gjorde alt som stod i hans makt for å påskynde avreisen, men hverken formaninger eller trusler om å trekke den svenske riksadmiralen til ansvar formådde å få flåten ferdig til avgang i rett tid. Endelig den 9de oktober gikk den til sjøs i tre eskadrer under riksadmiral Gustav Otto Stenbocks kommando. Mens danskene hadde en utpreget sjømann med anerkjent ry i spissen for sin flåte, hadde svenskene gitt ledelsen til en offiser som hadde fått sin utdannelse til lands. Og heller ikke Stenbocks underførere var egentlige sjømenn. Flåtens tokt er da også, som kommandørkaptein Bergersen skriver, "en eneste beretning om sjømannsmessige uhell".

På grunn av det stormfulle vær gikk Stenbock til ankers på sørsiden av Gottland. Da flåten neste morgen skulde seile, mistet admiralskipet sitt anker, og Stenbock lot straks det annet anker gå for å forsøke å finne igjen det tapte. Da ingen tilbakekalling av ettersøkningsordren ble gitt, spredtes flåten på ny. Og da det tok 8 timer å lette "Kronan"s anker, ble det intet av hele avseilingen. Flåten la seg atter for anker og ble neste dag i stor utstrekning ødelagt i en storm. I et krigsråd ble det da besluttet å vende heim, og dermed var det strategiske måt tapt av syne for dette år. Stenbock ble avskjediget og ble videre for manglende kjennskap til ting han aldri hadde lært, dømt til å betale utgiftene ved dette "ærefulle" tokt.

Foruten stormen hadde "en svår sjuklighet inrotat sig inom besättningarne - på en del fartyg var hälften av manskapet insjuknat, proviant och friskt vatten børjade tryta. De församlade admiraler och skeppsbefelhafvare i krigsråd voro nästan alla af den meningen att flottan, illa försedd, vid så hårdt väder och med en hvarje timma tiltagande sjukdom om bord, hvarken kunde med fördel möta fienden eller hoppas utan strid uppnå Wismar", heter det i en svensk redegjørelse for denne sørgelige ekspedisjon.

Da den svenske flåten den 20de oktober vendte tilbake til Dalarö, lå Cort Adeler fremdeles i Østersjøen. Han hadde selvsagt vært utsatt for den samme orkanaktige storm som svenskene, men red uværet av for dobbelte eller tredobbelte ankertau. Riktignok mistet enkelte av skipene ankeret, men noe havari av betydning var det ellers ikke forekommet på grunn av de gode sjømannsmessige forholdsregler som ble tatt. Verre var det med den herjende epidemi som nå i lengre tid hadde heimsøkt flåten. Da Cort Adeler hadde fått høre om de 40 svenske skip under utrustning og avseiling fra Dalarö, hadde han sendt kongen den før nevnte anmodning om forsterkninger. "Dersom vi friskt folk bekommer, så tviler jeg ei at vi fienden noksom motstand skal gjøre," forsikret han i sin rapport.

En tid seinere skrev han til admiralitetet at han aktet å seile til Stevns så snart været bedaget seg, for så meget hurtigere å få den ønskede forsterkning. Den 22de oktober forlot den danske flåte sin ankerplass, seilte nordover og la seg under Stevns. Da han her bare traff fartøyet "Enighed", men ingen erstatningsmannskaper, besluttet krigsrådet at flåten skulde søke København. Cort Adeler satte seg dog imot denne beslutning og skrev i sin rapport til kongen: "Vi har vel udi Krigsraadet resolveret os for København at begive, men saasom jeg consideret har at Fienden skulde gloriere, dersom vi for hans skyld Søen kvitterede, saa er jeg resolveret her under Stevns at forblive."

Cort Adeler hadde da allerede følt seg dårlig de siste tre uker. Selv mente han at det var den heftige, over hele flåten herskende sykdom, som hadde angrepet også ham, men Mylius antyder at den vedvarende nattevakt og den sterke spenning i forbindelse med ettervirkninger av de harde strabaser han hadde utstått i yngre år, nå nedbrøt hans krefter. Han mottok sakramentet allerede den 17de oktober og var i virkeligheten en dødsmerket mann.

Men intet formådde å nedbryte hans viljestyrke og tro på seieren. Det går gjennom hans siste rapporter en optimisme som ikke synes å komme fra en døende mann. Han regnet ganske riktig med at den svenske flåten som hadde vært ute i samme storm som den danske, måtte ha lidt betydelig skade og fikk da også denne tro bekreftet gjennom en hollandsk skipper som den 28de oktober kom med etterretninger fra Danzig. Han hadde sett flere svenske skip drive mastløse omkring i Østersjøen. Samme dag skrev Cort Adeler at den katastrofale sykdoms-tilstand i flåten tvang ham til å seile ti1 Dragør, men at han så lenge kreftene tillot det stadig Ønsket "til kongens tjeneste at være parat". Den 30te oktober fikk han underretning om at den svenske flåten i sterkt medtatt forfatning var vendt tilbake til Dalarö. Stormen hadde øvd samme virkning som et tapt slag.

De følgende dager tiltok sykdommen. Han bad da at riksadmiralen måtte komme ut til flåten, slik at han fikk forhandle med ham om de nødvendige forholdsregler. Den 2nen november tilkalte han Niels Juel og overlot kommandoen til ham. Så tok han avskjed med sine offiserer og mannskapet på admiralskipet. Man brakte ham i land, og skipslægen på "Prins Georg",  Frederik Hammerich, tilså ham om natten. Neste morgen ble flere av landets mest ansette læger tilkalt, men ingen kunde hjelpe ham lenger, og den 5te november 1675 klokken 8 om morgenen sovnet Cort Adeler stille inn i døden i sin heim på Christianshavn.

Under stor høytidelighet ble hans lik seinere bisatt i Holmens kirkekor. Det var sørgesalutt på kirkegården, og batteriet på Bremerholm og kongens jakt på havnen deltok også i salutten. I kirken talte Holger Vind til den avdødes ære, og sørgedikt ble forfattet. I 1685 flyttet man Cort Adelers sarkofag til Frue Kirke, hvor et stort minnesmerke med den bekjente inskripsjon på latin ble reist.

Ordene lyder på norsk - som tidligere gjengitt i denne bok:

            "Tyrkerne en skrekk, barbarene en redsel.

            Candia et skjold, venetianerne en mur.

            Hollenderne en heder, nordmennene en ære.

            Den danske sjømakt en pryd.

            Nordens underverk."

I 1728 ble det gamle marmormonumentet (av Quellinus) i Frue Kirke ødelagt. I 1783 reiste man en minnestøtte (av Wiedewelt) på Jægerspris.

  

KAPITEL XX

 

SJØKRIGEN FORTSETTER. CORT ADELERS ETTERMÆLE

 

Cort Adelers død brakte ingen umiddelbar forandring i sjøkrigens utvikling, men R. C. Anderson har rett når han skriver i "Naval Wars in the Baltic": "Det er ingen tvil om at hans død betydde et stort tap. Han var ikke alene en meget dyktig mann, med stor og mangesidig erfaring på sjøkrigens område, men han var også etter all sannsynlighet en av de få menn som kunde istandbringe et godt samarbeid mellom de danske og hollenderne."

Rivninger med hollenderne oppstod, men ellers var det en stor tid for Christian V's stridsmakt. Visbys inntagelse og Gottlands besettelse, Ölandslaget med seier for de danske våpen, landgangen i Skåne og fra norsk side Gyldenløve- feidens raske framgang i Vestergötland, erobringen av Helsingborg og Landskrona, kampen ved Møen sommeren 1677 og deretter Niels Juels avgjørende seier den lste juli 1677 i Køgebukt er velkjente faser i den skånske krigs forløp. Det blodige slag ved Lund i 1626 avverget dog en dansk gjenerobring av Skåne og bevarte denne landsdel for Sverige. Fredsslutningene i St. Germain og Lund brakte ikke Christian V store fordeler, men Københavns jubel etter Køgebukt- slaget hadde likevel en dypere mening. Den dansk-norske flåte behersket Østersjøen den følgende del av krigen, og Sverige gjenvant ikke igjen sin stolte overlegenhet til sjøs. Niels Juels fortjenester skal så visst ikke forringes, men bak de glimrende krigsresultater lå travle års gjenreisningsarbeid i flåtens tjeneste da Cort Adeler gjorde sin virksomme innsats.

Samtiden glemte da heller ikke å gi uttrykk for sin takknemlighet mot Cort Adeler. Allerede "mens han lå på sin likseng," sier Bruun, "framkom den første levnetsbeskrivelse av ham, nemlig et på latin skrevet program i anledning av hans jordeferd, forfattet i Københavns Universitets navn". Det var alminnelig skikk den gang at universitetet utgav biografier av framstående avdøde menn og kvinner, selv om deres virke ikke hadde stått i noen direkte forbindelse med samtidens akademiske liv.

Ved denne leilighet var det sekretæren Willom Worm som fikk i oppdrag å skrive sørge-programmet, og han må rimeligvis ha mottatt opplysninger fra Cort Adelers familie og fått adgang til å benytte de diplomer og attester som Adeler brakte med seg heim fra Venezia. Dette skrift, forfattet på latin, inneholder også en sterk rosende skildring av sjøheltens rent menneskelige egenskaper. Willom Worm nevner Cort Adelers gudfryktige og lovlydige vesen, hans rene og rolige sinn, uten misunnelse eller selvros og hovmod. "Han var fri for all ærgjerrighet, merket han den hos noen, betraktet han det som tegn på dydens forringelse. Han ringeaktet dem som vil byde over andre, på en måte som viser at de selv aldri hadde lært å lyde." Det var i Cort Adelers opptreden en prunkløs enkelthet, samtidig som han godt forstod å holde på sin verdighet, og særlig framhever forfatteren hans "store gavmildhet - han mente at det var en ære for en mann å hjelpe menneskene mot ulykken". Bruun avviser Willom Worm som en upålitelig kilde og søker å svekke tilliten til hans troverdighet ved å henvise til slike sørgeprogrammers idealiserende tendens, men det bilde som her tegnes, stemmer dog meget godt med alt som ellers kan leses ut av samtidens aktstykker og spredte uttalelser. Samme dag som sørgeprogrammet framkom, ble det dessuten ved kirkehøytideligheten i anledning bisettelsen i Holmens kirkekor opplest fra prekestolen det såkalte "Testamente", også på latin. Begge skrifter inneholder hovedsakelig de samme faktiske enkeltheter - i "Testamentet" er det også noen ord om Cort Adelers sykdom og død.

I det følgende århundre utkom så den første egentlige Cort Adeler-biografi. Det var landsdommer P. Mylius' tidligere gjentatte ganger anførte skrift "Cort Sivertsen Adelers Liv og Levnets Beskrivelse" (1740), hvis vesentligste betydning lå i samlingen av aktstykker, diplomer og attester, æresdiktene og hovedtrekkene i sjøheltens biografi, beretningen om bisettelsen, gravskriften og universitetets sørgeprogram. Mylius' skrift ble benyttet, mens det forelå i manuskript, av Ludvig Holberg, da han skrev sin bekjente skildring i "Danmark Riges Historie" (1735).

Mylius' biografi bestyrket den oppfatning som kom til orde i de nevnte latinske framstillinger fra Cort Adelers bisettelse. I forordet til boken har jeg pekt på at den nimbus som omgav Cort Adelers navn fra denne tid, fortsatte å påvirke den alminnelige oppfatning til det nittende århundres kritiske nedvurdering satte inn med T. A. Becker og Bruun. Flere år før disse hadde riktignok H. G. Garde i "Den dansk-norske Sjømakts Historie" (1861) forsøkt å forringe Cort Adeler for desto sterkere å samle glansen om Niels Juel, men Bruuns framstilling syntes meget sterkere underbygd da den utkom ti år seinere. Og fra hans hold spredtes omkring i populære gjengivelser og i en rekke av de nordiske og utenlandske konversasjonsleksika uttalelser om at Cort Adeler tidligere var blitt betydelig overvurdert. Mange reagerte den følgende tid mot dette syn, både i Norge og Danmark, men først med Preben Holck fikk den eldre oppfatning sin fulle renessanse. Med hensyn til venetianertiden og skipsbyggingen har han "fullstendig undergravd Bruuns autoritet", skriver kommandørkaptein Olav Bergersen, som selv håper å undergrave den samme autoritet også på andre områder. "Hva Cort Adeler angår" skriver han i et brev til meg. "så er min oppfatning etter de inngående studier jeg har gjort, at hans personlighet er langt større enn det man har vært vant til å anta, særlig uten hensyn til Bruuns skrift. Han ruver ganske kolossalt i fellesflåtens historie, og det var en tragedie at han skulde dø så tidlig".

Cort Adelers skikkelse er langt fra blitt redusert ved de angrep som en seinere tids kritikere har rettet mot ham. Hans tiltrekkende personlige egenskaper i krig som i fred er sterkt og sikkert historisk dokumentert. Mot og kraft og initiativ hadde han i utpreget grad. Lojalitet og pliktoppfyllende iherdighet viste han i tjenesten, enten hans gjerning falt hos hollendere og venetianere eller i den dansk-norske flåte under Frederik III og Christian V. Hans militære dristighet var forenet med nøktern vurdering. I sitt arbeid med flåtens gjenreisning viste han grundig foretaksomhet og i sjelden grad administrativ evne. Beskyldningen mot ham for pengegriskhet, maktlyst og praleri har ingen virkelig grunn i de kilder som er overlevert oss. At han blant sine mangesidige evner også hadde forretningstalent og at denne hans dyktighet ble utnyttet i salthandelen og ellers i samtidens Danmark - Norge, tillater oss ikke å trekke noen slutninger i nedsettende retning. De talende vitnesbyrd om hans personlige beskjedenhet kan heller ikke bortforklares. Hans embetsførsel i admiralitetet bærer utvilsomt preg av pliktoppfyllelse og redelighet, egenskaper som trer desto sterkere fram når vi tenker på at dette var Griffenfelds tid, da bestikkelser og mottaking av "skjenk og gave" var uhyggelig utbredt. Om Cort Adelers vennesælhet og omgjengelighet hører vi gjentatte ganger i samtidige beretninger, og brevvekslingen med de Ruyter viser et jovialt, likeframt vesen som stemmer godt med våre tradisjonelle forestillinger om norsk sjømannsgemytt.

For norsk var han av fødsel, slekt og vesen. Han var barn av en tid som Roar Tank i "Den Norske Sjøfarts Historie" karakteriserer som "hollenderveldet" hos oss. Som så mange norske sjøgutter i det l7de århundre søkte han sin framtidsbane i hollandsk tjeneste, og derfra kom han med i venetianernes krigstokter mot tyrkerne. Gjennom sine bedrifter i Venezias kampflåte fikk han heltery, og ved sine to ekteskaper i Holland ble han sterkt knyttet til dette land, men Frederik III's kallelse førte ham tilbake til et nordisk miljø. Sin interesse for Norge og det norske forsvar viste han på forskjellig vis. Vi har fulgt hans arbeid for en norsk galei-flåte, hans virksomhet i salthandelens utvikling, hans kjøp av norske jordegodser på heimlige trakter. Han søkte også å bringe tilbake til fedrelandet og fellesflåten flest mulig av de lands-menn som hadde tatt tjeneste utlandet. Og det var Cort Adeler som tok initiativet til opprettelsen av et korps av unge nordmenn, som under hans eget tilsyn ble opplært i navigasjon og sjømannskunnskap.

Nettopp i det 17de århundres siste del begynner en bevisst streben etter å skape en selvstendig skipsfart i Norge, det er en utvikling som gir oss en egen norsk sjømannsstand. Denne kommer også i stigende grad til å, gjøre seg gjeldende i fellesflåten. I Iver Huitfeldts samtid og ennå mer i Tordenskjolds merker vi tydelig at det vokser fram en egen norsk sjømannspatriotisme og nasjonalfølelse i flåten under forsvaret av våre kyster. Kom i hu Tordenskjolds freidige ord om "Vi Dynekilens norske gutter" i innberetningen til kongen.

Det norske innslag i fellesflåtens utvikling kommer for første gang til ære og innflytelse gjennom Cort Adeler og takket være det berømmelige trekløver Cort Adeler - Iver Huitfeldt -Tordenskjold kan vi med trygghet si at den norske sjømann har spilt en meget framtredende rolle i svenskekrigenes stormfulle tider.

I sin skipsbygging, sin rustningsforberedelse og sine sjømannsideer peker Cort Adeler framover. Hans erfaringer og iakttagelser hadde fjernet ham fra den gammeldagse entrings-krig, avhengig av landmilitære metoder og kommandoformer. Han hadde lært av de Ruyters taktikk med dens sterke vekt på sjømannskapet. Cort Adeler var sjømannen helt og fullt og en verdig representant for sin stands historiske misjon.

 

KAPITEL XXI

 

3OO -ÅRS MINNET  OG MONUMENTAVSLØRINGEN I BREVIK.  SLUTNING

 

Tre hundre år er en lang tid. Mange historiske skikkelser som engang var sterkt i forgrunnen, har fått sitt navn og sitt ry avbleket under de skiftende generasjoners gang. Enkelte glemmes nesten, andre lyser matt og fjernt.

Det kan ikke sies at Cort Adeler har fulgt oss på samme måten som Tordenskjold, men glemt har han aldri vært. I historiske lærebøker, i populære skildringer og fortellinger har hans navn stadig vært med. I flere av våre byer har man en gate oppkalt etter ham, og reproduksjoner av Dragsholm-maleriet etter den utmerkede kopi som Sjøkrigsskolen på Horten eier, har gjort hans mandige skikkelse levende i manges bevissthet. Men ellers har jo alle synlige minner om sjøhelten maleriene, trofeene fra tyrkerkrigene, minnestøtten på Jægerspris osv. - uten unntagelse vært å finne i Danmark. I den danske adel har hans etterkommere vært representert like ned til vår egen tid. Cort Adelers yngste sønn, Frederik Christian Adeler (1668-1726),  som var høy embetsmann i Danmark, arvet sin fars godser og kjøpte selv det gamle slott Dragsholm som han kalte Adelersborg. Fra ham stammer de seinere medlemmer av slekten Adeler i den danske adelsstand.

Da det nærmet seg tiden for feiringen av Cort Adelers 300-årsminne, satt en høstdag tre unge Brevik-herrer nede på bryggebenken og: pratet om den gamle sjøbyen som var deres felles heim. Tilfeldigvis kom også samtalen inn på det jubileum som forestod neste år. En av herrene kom da til å nevne at Cort Adelers fødeby ikke burde forsømme anledningen til å feire sjøheltens minne, og den tanke ble nevnt at man kanskje burde sette en messingplate inn i fjellveggen i nærheten. De tre menn var postekspeditør Rolf Albretsen, daværende redaktør av "Bratsberg Blad" A. Naper og redaksjonssekretæren i "Grenmar" Ragnvald Johnsen. Det ble skrevet om saken i "Bratsberg Blad", og den 3dje april 1922 berammet man et møte for å drøfte planen om et Cort Adeler minnesmerke i Brevik. Det ble da nedsatt en komitè med postekspeditør Albretsen som formann.

Det var først planen å få i stand et enkelt kobberrelieff, plassert på en sokkel, men interessen viste seg snart så stor at man gikk i gang med innsamling av midler til et større monument. Det forekom riktignok innsendere i lokalpressen som søkte (rimeligvis inspirert av Bruuns kritikk) å redusere Cort Adelers historiske betydning, og det ble endogså framsatt latterlige påstander om at han ikke var født i Brevik, at han var "en dansk hollender" eller at han med større rett hørte heime i Langesund, hvor hans far jo en tid var knyttet til saltverket. Den virkelige sammenheng ble snart konstatert ved skrivelse fra Riksarkivet og ved henvisning til uomtvistelige historiske dokumenter.

Det innkom flere betydelige bidrag fra Det kongelige danske Sjøoffiserskorps, fra vårt Sjømilitære Samfund på Horten, fra don Pedro Christophersen i Buenos Aires og fra en rekke Brevik-folk heime og ute. Man ble enige om å velge et utkast fra billedhogger Carl E. Paulsen, tidligere kjent for sin minnetavle over krigsforliste sjøfolk i hans heimby Tønsberg. Det var en stilisert bronsebyste oppsatt på en høy, grovbygd labradorstein med tittel, navn og fødselsdatum i Brevik på forsiden og ordene "Reist på 300-årsdagen for hans fødsel" på baksiden. Plasseringen vakte en del diskusjon, men man ble likevel snart enige om å anbringe monumentet - omgitt av kjetting med kunst-smidde rosetter - på Grubbehaugen, hvor det er lett synlig for byens borgere og alle som besøker Cort Adelers by.

Brevik gjorde atskillige forberedelser til feiringen av 3O0-årsminnet og avsløringsfesten. En rekke innbydelser ble utsendt, og det var en flaggsmykket, feststemt by som mottok de mange gjester den 16de desember 1922. Fra Danmark kom kommandør Topsøe-Jensen som representant for den danske marine og baron Cosmus Adeler, som i like linje nedstammet fra Cort Adeler. Den norske marine lot panserskipet "Eidsvold" beordre til Brevik for  anledningen, ført av daværende kommandørkaptein (seinere admiral) Rolfsen med marine-musikken ombord. Sjømilitære Samfunds representant, kommandørkaptein (seinere  kommandør) K. E. Johansen, hadde man bedt å holde avsløringstalen. Fylkesmannen og ordførerne i Brevik og nabokommunene ble også innbudt til å overvære festlighetene.

Det ble en usedvanlig vellykket minnefest, som alle deltagerne erindrer med virkelig glede. I Breviks trange, gamle gater hang flaggene tett, og ute på havnen lå "Eidsvold" med flagg fra dekk til topp, rede til å ære Cort Adelers minne med admiralsalutt. En mengde mennesker fra Brevik med omegn og de nærmeste byer og steder omkring var møtt fram. Klokken l-3,30 gikk festprosesjonen fra Englandsbryggen forbi urmaker Jørgensens hus (stedet hvor tradisjonen mener at Cort Adeler ble føt) til monumentplassen, hvor kommandørkaptein Johansen holdt sin anslående tale om Cort Adelers liv og bedrifter ute i tyrkerkrigene og heime i den dartsk-norske flåtes tjeneste. Så falt dekket under hurrarop og admiralsalutt fra "Eidsvold". Festkomiteen overleverte monumentet til byen, ordføreren takket med hurra for den norske marine og anerkjennende ord til monumentkomiteens energiske formann. Marinemusikken spilte så den norske og den danske nasjonalsang.

Et særlig innslag i avsløringshøytideligheten inntraff da Baron Adeler trådte fram for på familiens vegne å takke for den ære som var vist Cort Adelers minne. Han nedla ved monumentets fot en stor laurbærkrans med bånd i de norske farger. Seinere var det festmiddag for over hundre gjester, sang, musikk og taler av den kjente Brevik-borger dr. N. W. Coch, baron Adeler, fylkesmann og ordfører, "Eidsvold"s offiserer og hilsen og takk fra den danske marine ved kommandør Topsøe-Jensen. Forsvarsdepartementets sjef, statsråd Aavatsmark, skrev telegrafisk: "Forsvarsdepartementet sender Brevik by sin hilsen på 300-årsdagen for admiral Cort Sivertsen Adelers fødsel. Avsløringen i dag under kanonenes drønn kaster glans over den store sjøhelts fødeby, og minnesmerket vil for etterslekten stå som vitnesbyrd om kystbefolkningens virkelyst og fremragende egenskaper på de områder som knytter seg til sjøen.

Den norske presse, og da særlig avisene i Oslo, var full av Cort Adeler-stoff - til dels i form av illustrerte helsider i anledning av 300-årsminnet. Men i flere av jubileums- artiklene var det, under alle de vakre ord, ikke vanskelig å spore innflytelsen fra Bruuns syn.

 

*

Ludvig Holberg, sorn ikke var bange for å ta sterkt i, har skrevet om sitt norske fedreland: "Jeg finner intet land i historien der har tilveiebrakt så mange store og habile admiraler." Disse strålende ord kan vi ikke helt ut underskrive, men i løpet av de tre århundrer som er gått hen siden Cort Adelers fødsel, har norske sjøfolk spilt en rolle i heimlige farvann og på verdenshavene som vi har all grunn til å være stolte av. Vi har hatt uforferdete, tapre og dristige menn i krig og fred. Vi har også hatt menn som har utmerket seg i fremmed tjeneste og har "ført kraft til andre" i likhet med Cort Adeler i hans begivenhetsrike ungdomsår. Men sjelden kan vår saga fortelle at vågehalsen som har tumlet seg ute i den vide verden, siden er kommet heim fol målbevisst å grunnlegge og forberede seieren i sitt eget land.

Cort Adeler utfører denne bedrift i sin merkelige historie. Begivenhetene er ofte kommet uforberedt på Danmark-Norge i foreningstiden. Men Cort Adelers saga viser oss at engang var riket godt rustet til sjøs. Hele hans tjeneste i den dansk-norske flåte vitner om et energisk og framsynt beredskapsarbeid som vi ikke har mange eksempler på i vår omskiftende historie.

 

KAPITEL XXII

 

LITTERATUR

 

Biogratiske skrifter:

                        P. Mylius: Cort Sivertsln Adelers Liv og Levnets Beskrivelse. 1740.

                        Ludvig Holberg i Danmarks Riges Historie - bind III. 1735.

                        T. A. Becker i Danske Samlinger V. 1869.

                        Th. Hindenburg i Dansk Tidsskrift. 1870.

                        C. Bruun: Curt Sivertsen Adelaer. 1871.

                        J. A. Fredericia i Brickas Dansk Biografisk Lexicon 1887.

                        Gerhard L. Grove i Personalhistorisk Tidsskrift. 5. rekke bind IV. 1907.

                        S. H. Finne-Grønn: Fabelein om admiral Cort Adelers hollandske ekstraksjon i

                                                        Personalhistorisk Tidsskrift. 5. rekke, bind IV. 1920.

                        Osc. Alb. Johnsen i Norsk biografisk leksikon - bind I.

                        Olav Bergersen i Viceadmiral Tordenskiold, bind I. 1925.

                        Preben Holck: Cort Adeler. 1934.

  Tidens alminnelig e historie :

                        O. A. Øverland: III. Norges Historie. Bind V, 1. avd.

                        Osc. Alb. Johnsen i Aschehougs Norges Historie, bind V, 1. del. 1911.

                        Sverre Steen i Det norske folks liv og historie, bind V.

                        Roar Tank: Fra Hollænderveldet til handelsempiren i Den norske sjøfarts                                                         historie, bind I. 1g28.

                        Johan Schreiner i Nederland og Norge 1625 - 1650. Skr. utg. av

                        Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo l933.

                        A. D. Jørgensen: Peter Schumacher: Griffenfeld I/II.  1894

                        K. Fabricius i Griffenfeld. 1911.

 Tidens sjøkrigshistorie:

                        H. G. Garde: Den dansk-norske Sørnagts Historie. 1861.

                                             Niels Juel. 1842.

                        I. C. Tuxen: Niels Juel og Tordenskiold. Skildringer fra Søkrigen. l872.

                                            Den danske og norske Sømagt fra de ældste Tider

                                            Tider inntil vore Dage. 1875.

                        J. C. de Jonge: Geschiedenis von het Nederlandiche Zee-wezen. 1869.

                        David Hannay: A Short History of the Royal Navy" 1898.

                        R. C. Anderson: Naval Wars in the Baltic. 1910.

                        R. Rittmcycr: Seekriege und Seekriegweswesen in ihrer Weltgeschichtlichen                                           Entwicklung B. I. 1907.

                        The Life of Admiral de Ruyter by the late P. Blok, professor in the University                of Lcyden. Translated frorn the Dutch by G. J. Renier. 1933.

 

                        Skrifter orn det gamle Brevik utgitt av Breviks historielag.

                        Kåre Svalastoga: Byer i emning. Porsgrunn, Brevik og Langesund. 1943.

 

Cort Adelers Liv og Levnets beskrivelse

  

 

Den vidt berømte sjøhelt

 Herr

Cort Sivertsøn Adelers

 Liv og Levnets Beskrivelse,

 

Ridder av DANEBROG og St. MARCO,

Kongel. Majestet: til Dannemark og Norges

fordum høyst betrodde General-Admiral, Vice-Præsident i Admiralitæts-Collegio, og Admiralitæts-raad,

herre til Bradsbierg og Giemsøe-Kloster.

 

 

Skrevet av

Peter Benzon Mylius.

 

Oversatt og bearbeidet av

Frank Johannessen

 

 

 

*********************************************************

Første gang utgitt i

Kiøbenhavn, 1740

og

Trykt hos Johann Christoph Groth.

 

 

 

Forord

 

Med bakgrunn i at jeg har vært så heldig å komme over en og annen fortelling eller historie om General-Admiral ADELERS mandige og dristige gjerninger, har jeg samlet denne lille skrivelse. Jeg vil håpe dette lille skrift vil falle i leserenes smak. Jeg håper først og fremst at det vil falle i smak hos rette patrioter og elskere av modige menns fremragende bedrifter, og at det for disse vil være en rettesnor og en oppmuntring til å etterstebe dyd og ære.

Riktig nok ble denne store sjøhelts største bedrifter utført i fjærne farvann, og ikke i våre danske og norske nærområder som Nordsjøen, Skagerak eller Kattegatt. Selv om disse bedrifter er øvet i fjærne farvann, må disse ikke undervurderes da disse bedrifter for oss danske og norske innbyggere er til stor ære. Det er videre til vår store heder og ære at vår landsmann på en slik fremragende og dristig måte kjempet mot kristendommens fiender. Det var for Ventzia han kjempet, og disse må nest Gud takke ham for sin framgang.

Dog, den salige Cort Adeler har også bevist at han kan utføre store tjenester også for sitt fedreland. Holmen i Kjøbenhavn og den kongelige danske flåte satte han i forsvarlig stand. Han kom til Danmark tre år og noen måneder etter at feiden med svenskene var over i 1660.

Da den neste krig mot svenskene brøt ut sensommers 1675, holdt han Østersjøen ryddet for fiender så lenge han kommanderte den dansk-norske flåte.

Han forsynte Norge med en galeiflåte, og denne kom til god nytte på Vig-siden der den ble benyttet.

Om Gud ikke hadde kallet ham til seg fra denne verden så tidlig, kan man være forvisset om at han hadde kommet til å vise seg fram på samme måte på Nordsjøen og Østersjøen som han gjorde det i Egeerhavet.

Jeg har så godt jeg har kunnet med største flid og anstrengelser forsøkt å finne fram til alt det som var å finne om denne prisverdige sjømanns livsbeskrivelse. For at det jeg har samlet sammen og her gjenfortalt ikke skal kunne påståes kun å være løst snakk, har jeg som bilag lagt ved en ekte kopi av adskillige originaldokumenter i det språk de er skrevet i. Disse originaldokumenter har jeg velvilligst fått låne av Cort Adelers sønnesønner, og jeg har oversatt disse etter beste evne.

Jeg håper dette skrift blir vel mottatt, og i såfall vil dette glede meg meget, men det får stå sin prøve.

 

Herr. Cort Sivertsøn Adeler,

Ridder av Danebrog og St. Marco, General-Admiral, Vice-President i Admiralitets-kollegiet og Admiralitetsråd i det samme. Herre til Bradsbierg og Giemsøe Kloster, ble født i 1622, den 16. desember i Brevik, eller Breedvig. En liten flekk og ladested i Norge under Christiania stift, og sorterte under Skien, eller rettere Skeens, Kiøbstad og magistrat. Brevik har en havn hvorfra det utskipes trelast av engelskmenn og hollendere såvel som innenlandske kjøpmenn.

Faren var Søvren Jensen, kong Christian IV's velbetrodde forvalter over det kongelige saltverk i Langesund i Bratsbierg Amt. Moren var Dorothea Nielsdotter.

Etter farens navn, Søvren, burde Cort Adeler egentlig hett Cort Søvrensøn, på samme måte som sin bror, Cancellieraad og amtmann i Bradsbierg Amt i Norge, Niels Sørensøn Adeler. Dog har han, før han ble adlet, skrevet seg som Cort Sivertsøn. Årsaken til denne omskrivingen er meg ukjent. Kanskje har det i utlandet vært vanskelig å uttale hans etternavn, som etter datidens normale navnsetting ville vært utledet av farens fornavn, - Søvrensøn. Da han ble slått til ridder av St. Marco den 28. januar 1658, ble han i diplomet kalt Scieversen. I andre attester som bevitner hans berømmelige forhold og gjerninger kalles han Siversen og andre ganger Cervisen. Ved begravelsen ble han i et latinsk skrift kalt Cunradus Adelar, hvilket jeg skulle anta rettere burde hett Curtius ): Curt, eller Cort Adler som han benevnes adelspatentet som han fikk av kong Frederik III.

Såsnart han ble gammel nok, ordnet foreldrene en tid privatundervisning for ham hjemme i eget hus. Senere ble han sendt til andre skoler, og denne undervisningen varte til han gikk i sitt femtende år. Han kom da hjem, og etter eget ønske ble han sendt til Hoorn i Nord-Holland for å undervises i navigasjon og "de saa nyttige Mathematiske Videnskaber".

Det var tidlig klart for Cort at han skulle bli sjømann, dette var hovedårsaken til at han dro til Holland for å lære navigasjon og matematikk. Etter en kort med de matematiske studier gikk han i tjeneste hos"de Herrer Generalster af de forenede Nederlande" ): Nederland (Holland).Hans inntreden i den  hollandske marine falt sammen med at hollenderne forberedte seg til| å gå| i sjøen med sin flåte.  Flåten hadde fått den viodt berømte Admiral, Hr. Martin Harprechts Tromp til kommanderende sjef. Under hans kommando la den salige Cort den første grunnsten til den store erfaring han siden til sin dødsdag lot fienden se.

På dette toktet tjenestegjorde Cort som Adelsburs, og dette gir meg anledning til dels å beskrive hva en adelsburs er, dels å antyde hva som kan være anledningen til hans tilnavn - Adeler.

Når det gjelder det første, så er en Adelsburs, eller Adelsbors, blandt hollenderne en fornem manns sønn, ofte en adelsmann, som drar til sjøs med dem for å gjøre seg habil til sitt fedrelands nytte i fremtiden. Han blir antatt av admiralitetet og får en såkalt "Acte af Adelsbors". Det vil si befaling til en skipskaptein på et orlogsskip å oppføre ham på sin rulle til en hyre på 4 Riksdaler i måneden. Cort var blitt soldat under benevnelsen Adelsbors.

Forskjellen mellom en adelsbors og den vanlige sjømann ombord på skipet, når det gjelder hyre og skaffing/spising, er ikke annet enn at adelborsen har sin post i hovedsak på halv-fordekket og spiser ikke sammen med den vanlige sjømann under dekk, men i kahytten sammen med skipper og styrmann. Adelborsen sover i hytten så lenge det er plass der, ellers i konstablenes kammer. Her og i hytten, kan adelborsene sitte å lære seg Navigasjon som de betaler med med en avkortning på en halv månedshyre. (Dette ifølge salige viseadmiral Just Juels egenhendige manuskript, hvor han redegjør for at han selv har tjenestegjort hos hollenderne som adelsburs.)

Så langt om adelborsenes status og levevilkår som også Cort Adeler levde og trivdes under delvis som vanlig soldat og delvis konstabel. Dog må sies at han ikke lignet noen gemen soldat eller matros i sin oppførsel, men søkte sjølivet med tanke på å stige i gradene, noe som han også oppnådde. Han steg i gradene så langt som en sjøhelt kan oppnå.

Hva utledes så navnet Adeler fra? Er det fra ordet Adelsbors ): Adelborst, som prins Almerici av Modena nevner i sitt latinske æresdikt (Lit. D), eller er navnet Adeler utledet av at de to Generalsjøkommissariene, Hieronimo Cotarini og Francesco Morosini da de i sine skriftelige beretninger sammenligner hans hurtighet med en fugl i luften. Assessor Ludvig Holberg nevner dette i sin 4. utgave av Dannemarks og Norges Beskrivelse på side 443. Jeg kan ikke gå god for dette, da jeg ikke har sett de nevnte beretninger.

Dog, enten om disse sjøkommissarier sammenlignet ham med en fygl i luften eller ei, så er det trolig at de tyske og hollandske offiserer og matroser som tjenestegjorde sammen med ham, kontinuerlig la merke til hans dristighet og beslutsomhet i kampens hete og stadig med hell, brukte dette munnhell: At han var som en ADLER eller ADELAER, og at dette var årsaken til at han tilla seg navnet, og siden brukte det i våpenskjoldet. I Våpenskjoldet er det en ørn, en Adeler, med en utstrakt vinge. Men om navnet har denne opprinnelse, eller av ordet Adelbors eller har en annen opprinnelse er for familien og meg ukjent.

Jeg forlater dette tema her, og vender meg til Cort Adelers andre sjøtokt, som han var på året etter at han hadde tatt farvel med hollenderne. Han kom da under ledelse av den kloke sjømann, Johan Reiersen, på deres tokt på Middelhavet. Han ble da godt kjent lang kystene og fikk øvelse i navigasjon og seilkunnskap.

Johan Reiersen hadde allerede i noen år seilt på Italia, og Cort Adeler kom nå sammen med sin kaptein i tjeneste hos den Venetianske Republikk. Etter fire år som matros avanserte Cort til konstabel, som var hans første avansement. Denne læretiden gjenomførte han med godt mot, og han lærte sjølivet og forholdene i Middelhavet godt å kjenne. Denne tiden gav ham også større trygghet og modenhet som igjen hjalp ham til å bestige trappen opp mot ærens topp.

Selv om ambassadør Giovanni Soranzo i Konstantinopel hadde fått forsikringer om fredelig sameksistens og naboskap mellom Venetia og Tyrkia, gjorde tyrkerne i 1645 landgang på øya Candia. Dette førte til at det ble trefninger mellom disse lands skip. Av tyrkernes skip ble 3 bordet og erobret. Ett med en besetning på mer enn 800 mann. Dette førte til så stor bitterhet hos den tyrkiske keiser, Ibrahim, at han ville slå hode av den venetianske ambassadør som oppholdt seg i Konstant. Dette ble heldigvis unngått ved hjelp av de tyrkiske ministre.

Den erfaring i sjømannskap han fikk i denne perioden, hans oppførsel og de prøvelser gjennom kamphandlinger han i 1645 måtte gjennom, gav grunnlag for den beslutning som kaptein Reiersen ved sin død tok ved å anbefale overfor den Venetianske Republik, at den unge Cort Adeler overtok komandoen på skipet etter ham. Dette godtok venetianerne, selv om Cort for ikke lenge siden hadde avansert til Løytnant.

I 1646 søkte han om permisjon en kort tid for å reise til Norge for å besøke sin slekt og sine venner. Dette gav en dobbelt glede i det at kunne konstatere at begge foreldrene var i live, og dels ved at han ved sin avskjed fikk foreldrenes  ønsker om Guds velsignelse og største held og lykke.

Fra Norge dro han til Holland, hvor han den 16. juni samme år inngikk ekteskap med madam Engelke (Angelica) Sophronia, som han i lang tid hadde vært forlovet med. Hans kone var i familie med den store admiral Hr. Martin Tromp.

Engelke og Cort Adeler fikk de to sønnene Sigvard og Johannes. Johannes døde svært ung.

Den eldste sønnen, Sigvard Adeler, ble av hans Kongelige Majestet av Danmark og Norge etc.etc. forfremmet til Schoutbynachts grad og med tilhørende lønn. Han ble så, den 13. november 1672, beskikket til kommandant i Dansborg på kysten av Coromandel med tilhørende råds tittel av Indien. Sigvard døde siden på hjemreisen til Danmark, og ble begravd på Cap de bonne Esperance med behørige seremonier.

Etter at Cort Adeler hadde oppholdt seg i Holland en tid, dro han igjen til Venetia i Republikkens tjeneste. Den kjærlighet som han ellers hadde til sin ekteviede, var dog ikke sterk nok til å ta fra ham den lyst han følte i sitt maritine hjerte til å søke seg dit hvor veien til heder og ære lå.

Krigen som tyrkerne i 1645 påførte republikken Venetia holdt ennå på da han kom tilbake, og det var kanskje ikke unaturlig at han ble tilbudt samme posisjon i den Venetianske Flåte som han med berømmelse og ære hadde bekledd tidligere.

Cort hadde så vidt ankommet før han kunne innta posisjonen som kaptein på skipet San Giorgio Grande ): Den Store Sanct Jørgen. Kort tid etter dette, i 1648, satte han kursen, under Proveditorens ): General-Krigs Kommissaren Girgio Morosini, mot Kreta og Sudæ festning for å forsyne den med proviant og ammunisjon.

Fra Kreta satte Cort Adeler kurset mot Dardanellene hvor den tyrkiske flåte lå.

Ved Dardanellene hadde Tyrkerne to sterke batterier eller casteller. Det ene av castellene, Avido eller Slottet av Natolien, ligger i LilleAsia, mens det andre, Seto, eller Slottet av Romania, ligger i Europa. Den farbare åpningen mellom kastellene var ikke større enn at kanonene på begge sider sammen kunne bestryke hele stredet.

Da den tyrkiske fåte nå gikk ut for å rydde stredet, ble det en fryktelig kannonade og den tyrkiske flåte fikk store skader, og trakk seg helt tilbake slik at den det kommende år ikke kunne løpe ut. Konstantinopel ble helt innesluttet, og dette førte til kaptein Bassens uunngåelige død i det at han ved sverdet misttet sitt hode, og alt hans gods ble konfiskert.

Den venetianske flåte under ledelse av Morosini og de Riva, hadde med store vanskeligheter overvintret og forvart sin post ved Dardanellene.

Våren 1649 ble signor Riva med for å konvoiere endel skip som skulle over til fastlandet for med makt å skaffe friskt vann. Cort Adeler ble nå tilbake i den eskadren som skulle opprettholde blokaden. Nå fikk Cort Adeler det han lenge hadde ønsket seg, nemlig anledning til å vise sitt mot. Denne delingen førte dog til at antall blokadeskip ble sterkt redusert, og den nye Captein Bassa, Achmed, var rask til å utnytte denne nye situasjonen. Venetianenes flåte var nå skilt, og den eskadret som nå lå oppankret ved mundingens innløp, ansås av tyrkerne ikke sterk nok til å hindre et utbrudd. Den 6. mai sto tyrkerne for en gunstig vind ut av gattet til Achmeds og hans underordnedes ulykke.

de Riva ville ikke ha skammen på seg at tyrkerne ustraffet skulle løpe ut av havnen. Han ga ordre om å kappe ankrene, og om mulig samle de fleste av skipene han kunne få avsted

foer med mange vel-berustede Galeyer og Skibe ved en durchstaaende Vind den 6. May ud af Gattet til hands egen og underhavende Segleres overhængende Ulykke, saasom Riva, der ej vilde have den Skam, at Tyrken skulde ustraffede giøre ham denne Bravade, kappede sine Ankere, og med mueligste Tilfærdighed samlede de fleeste Skibe, hand kunde faae af Stæd; derpaa giorde hver sit Beste, fornemmelig Hr: ADELER, som var fremmerst i Spidsen, og halede Fiendens Søe-Magt ind ved Golfo di Fochies, hvor den blev i sin formeente Sikkerhed med saadan Force angreben, at Bassen, eller Admiralen af lutter Consternation forglemte sin Pligt, og en Tiid lang saaealleeneste paa, hvorledes man huserede med hands Skibe, indtil hand endelig kom frem, og lagde een af sine uformodentlige Gæster om Borde, men blev saa helsed, at hand trøstede sig ikke til at avancere nærmere, siden hands Chiecia det er Lieutenant, med de fleeste Folk alt laae fældede, og Skibet var elendig tilreed, hvor udover hand holdte Flygten for en Frelse, og retirerede sig af Slaget.

Imedens erobrede Venetianerne 1 Galley 1 Maone, (d) og et Krigs-Skib, brændte 1 Galey, 9 Skibe, og 3 Maoner, hvoraf den eene havde Krigs-Cassen for den Tyrkiske Armee om Bord, som tilliige blev Ilden og Vandet til Deel. Resten undtagen nogle faae, bleve enten skudt i Sænk, eller giort ubrugelige, og, hvis Vinden ej for haftig havde vendt sig, kunde man næsten været vis paa, at ikke noget Tyrkisk Skib havde undkommet; Mens denne Vindens Forandring drev ald Røg, Ild, og Smøg ned paa Seyervinderne, og nødte dennem til at trække sig lidet tilbage, hvorved de Flygtige fik meere Luft, som da strax forløb ders Fartøyer, og salverede sig ind paa Landet.

 


(d) Maone er et lidet Tyrkisk Skib med smaa Stykker (kanoner) bevæbned.